Se på fotball er ikke helt det samme om dagen

Jeg skal kun holde dette innlegget til hva fotball betyr for hundrevis av millioner mennesker. Det skjer viktigere ting der ute, men akkurat nå trenger jeg et annet fokus for litt “recharging”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Slike kamper som det, er det jeg lever for som supporter!

Den 23 februar var jeg på drømmens teater med fruen. Vi så Man Utd. herje i en 3-0 seier mot Watford, hvor Martial kanskje scoret sesongens fineste mål. Storformen fortsatte og kun fire kamper senere leverte spillerne en heltemodig innsats i en 2-0 seier mot lillebror City. Jeg får gåsehud mens jeg sitter her å skriver når jeg tenker på McTominay sin DEILIGE 2-0 scoring hele syv minutter på overtid! Pulsen hadde hamret i takt med vingeslagene til en kolibri siste 20 minutter og tilleggsminuttene var så J***** at det og skulle kjøre knokene på en rasp ville vært å foretrekke. Når en fotballkamp ender på denne måten kjenner man virkelig at man lever igjen. Det å legge seg med et smil om munnen er den beste følelsen som finnes etter tre deilige poeng som denne kampen ga Manchester United. Ofte når United har tapt en kamp våkner jeg flere ganger om natten hvor jeg bare ber til høyere makter om at tapet var en vond drøm. Tap og vinn med samme sinn er tøv, det er for overbeskyttende mennesker som ikke har konkurranse instinkt.

Større antiklimaks av en kamp finner man ikke…..

To dager etter intervjuet jeg Geir Frigård som selv har spilt for LASK Linz (les intervjuet her) og bare fire fattige dager etter at minst 100 millioner av røde sjeler var i ekstase var Manchester United på plass på Linzer Stadion. Her måtte man ta frem kuleramma for å holde “koll” på alle scoringene til Manchester United, og lagets innleide soldat Ighalo leverte et kremmerhus av en scoring. Det hele skjedde mens en rød djevel som hadde fått innpass på en “tom stadion” sang for full hals:

“U-N-I-T-E-D
United are the team for me
With A knick knack paddy whack give adog a bone
Why dont City f*ck off home”

Han skal ha for innsatsen og han ga oss alle et smil om munnen, men fotball uten supportere er som å spise pølse i brød uten pølsa.

Så var det full stans grunnet Covid-19…..

Så her, 54 dager etter at vi var på Old Trafford sist, og 35 dager siden siste kamp, blir jeg egentlig sjokkert over at det er kun gått så “få dager”. Man er vant til det fra rundt 20. mai og fram til Juli måned hver sesong hvor man kaster seg foran tv`n i nattens mørke timer for å se Manchester United spille sine pre-season kamper, disse er jo stort sett når man burde ha sovet. Det er kanskje sjarmerende på sin måte å sette på vekkerklokken om natten fordi United skal møte LA Galaxy klokken 0300 norsk tid. Kampen skal uansett sees for min del. I denne perioden vet man i det minste når sesongen starter opp igjen, så personlig føler jeg meg som en fullblodshest på travebanen som løper mot en “gulrot” på sommerstider. Slik det er nå funker det ikke i det hele tatt å tenke på den samme måten. Jeg jobber med bloggen, legger planer, avtaler intervjuer, men når ting skal “skje” er det ingen som vet noen ting om. Man hører ditt og datt eller kanskje det eller det, men for meg er det usikkerheten som er verst så jeg motiverer meg med at en dag som er passert er en dag nærmere “kickoff”. Det blir sikkert for tomme tribuner når fotballen endelig er i gang igjen på balløya slik at årets sesong skal bli “ferdig spilt”. Fotballkamper for tomme tribuner ga ingen mersmak, men har man ikke andre valg for en kort periode får vi leve med det.

Det viktigste er at folk blir trygge igjen, så krysser vi fingrene for at smilene snart er på plass ute i gatene igjen.

Forever and ever,
We’ll follow the boys,
Of Manchester United,