Intervju med Jesper Blomqvist

 

Svenske Jesper Blomqvist kom til Manchester United foran den magiske trippel- sesongen 1998/99, han fikk tre sesonger før han forlot klubben gratis til fordel for Everton. Han endte på totalt 38 kamper og scoret ett mål for Manchester United. Blomqvist har i sin aktive fotballkarriere blant annet spilt for klubber som IFK Göteborg, AC Milan, Parma og Everton, han fikk også 30 landskamper for Sverige.

 

Du fikk ditt gjennombrudd i karrieren hos IFK Gøteborg, hvordan var det som ung fotballspiller å ta del i suksessen til den svenske storklubben?

Det var jo en periode der jeg knapt kunne forstå alt selv, ting skjedde så utrolig fort den gang og jeg spilte kun 6 eller 7 kamper i Allsvenskan da jeg ble tatt ut på det svenske landslaget. Da jeg deltok i VM- sluttspillet i USA i 1994 hadde jeg bare spilt rundt 15 kamper i Allsvenskan totalt, så man kan kalle det en raketthistorie. Det var ikke så lett og nyte hvert sekund, men jeg ga full gass hele veien. For meg handlet det om å jobbe knallhardt for og nå mine mål, når man jobber seg mot toppen så kan man ikke se seg tilbake da kommer det fort en annen og passerer deg, så 110% fokus og knallhardt arbeid var viktige nøkkelord for meg. Denne sulten kunne man jo f. eks se hos Sir Alex også, det var ikke mye feiring han la ned etter en seier eller trofe` før han fokuserte på neste kamp eller neste sesong. Jeg tror at hvis man skal forbli på toppen må man ha den mentaliteten at man aldri skal være fornøyd eller nyte ting for lenge. Klart man skal jo nyte ting underveis som fotballspiller, men det blir fort en hårfin balansegang.

I tillegg var IFK Göteborg en veldig fin klubb å være i som ung fotballspiller med ett godt miljø i spillergruppen og det betydde mye for meg som person og fotballspiller og havne i denne fantastiske klubben.

Ditt første møte med Old Trafford var ett 2-4 tap i 1994 med IFK Gøteborg i Champions League, hvordan opplevde du Old Trafford?

Vi startet oppladningen til kampen kvelden før hvor vi trente på Old Trafford, altså for meg var det en utrolig opplevelse å trene der, selv om det var tomt på tribunen mens vi trente føltes det som stadion var fullsatt da Old Trafford var så full av historie, stemning og følelser man bare kunne kjenne på og nyte. Vi tapte som du sier 2-4, men både jeg og resten av laget følte vi hadde vist Manchester United for stor respekt, vi var jo egentlig ganske nærme å vinne så man kan trygt si at vi lærte mye fra den kampen selv om vi tapte. Man kan på mange måter si at det var denne kampen som fikk oss til og innse at vi hører hjemme på dette nivået.

IFK Göteborg overasket fotball-europa i 1994 ved å vinne sin gruppe i Champions League som inneholdt lag som Manchester United, Galatasaray og Barcelona, hadde du troen på avansement når du så hvilke lag dere skulle spille mot?

Absolutt ikke, det var jo en knalltøff gruppe for oss, men etter kampen mot United hvor vi tapte 2-4 fikk vi mye mer selvtillit og hadde større tro på oss selv i hver kamp i denne gruppen, og som du sier vant vi faktisk denne gruppen selv om vi møtte fantastiske lag underveis. Klart på denne tiden kunne man kun ha tre “utenlandske” spillere i Champions League som kunne brukes så United og Barcelona ble svekket en del på grunn av dette, men vi møtte jo spillere som Romario, Hagi, Koeman og Hristo Stoichkov likevel. Bare noen måneder tidligere om sommeren spilte en del av oss fotball -VM hvor vi ble nummer tre med Sverige, i denne VM troppen hadde vi med 7 spillere fra IFK Göteborg. Vi var i USA en måned og ikke alle hadde fått spille like mye som man kanskje hadde ønsket i denne perioden så vi var virkelig revansjesugne på og vise verden at vi var klare for Champions League. IFK Göteborg hadde flyten og jeg husker for eksempel kampen borte mot Galatasaray hvor dem presset oss gjennom hele kampen og hadde vel over 20 cornere mot oss, vi vant denne kampen så det kan man kalle flyt. Hjemme var laget ekstremt bra form og jeg husker godt hvordan vi presset stjernegalleriet til Barcelona i den siste kampen og personlig var jeg i mitt livs form sammen med laget.

I 1994 var du med på å slå Manchester United på Nya Ullevi med IFK Gøteborg 3-1, kan du dele litt fra denne kvelden med oss?

Det stemmer at det var en av de beste kampene det året for både laget og meg personlig, vi spilte som sagt på Nya Ullevi og jeg “ordnet” ett straffespark som vi scoret på, slo en assist samt at jeg scoret ett mål den kvelden. Det var denne kvelden Ferguson fikk øyet opp for meg og han snakket varmt om meg under ett intervju etter kampen som gjorde meg veldig stolt.

I 1998 gikk du fra Parma til Manchester United, kan du fortelle oss litt om den overgangen?

Jeg trivdes veldig godt i Italia, og etter ca 1,5 år hadde jeg lært meg språket. Egentlig ville jeg ikke flytte på meg. På den tiden så var jo den italienske ligaen den beste i verden synes jeg, men så kom Manchester United og Sir Alex Ferguson på banen og han hadde vært interessert i meg som spiller siden 1994. Jeg dro til AC Milan i 1996, jeg visste at Sir Alex ville ha meg da, men Italia sto øverst på listen den gang. Da han tok kontakt igjen senere viste han nok en gang for meg at det var meg han ville ha, og som spiller betydde det mye for meg

Du har spilt i to av de tøffeste ligaen i verden, hva vil du si at er den største forskjellen på italiensk og engelsk fotball?

Det er 20 år siden jeg spilte i Italia og disse ligaene har jo endret seg en del siden den gang, men på den tiden var det ganske stor forskjell. I Italia var det mye mer taktisk og mye mer defensivt så angrepspillet var mye vanskelige. I tillegg så var publikum ekstremt kresne i Italia, ett eksempel er jo at hvis man bare misset på en pasning i en kamp så buet publikum på deg. Sammenlikner jeg disse ligaen så passet nok min spillestil best i England hvor man løper mye mer opp og ned med hurtig angrepsfotball, her spilte det jo ingen rolle om man ledet 3-0 for det var bare og fortsette å angripe. Nå er det mye mer utenlandske spillere pluss managere i Premier League så nå ser man jo ofte den perfekte miksen av Sør-Europeisk fotball kombinert med den engelske intensiteten hos mange av lagene.

Du var en del av ett av de sterkeste United lagene i 1999 og var med på å ta “the treble” som er den beste sesongen i klubbens historie. Hvordan var det å ta del i denne historiske sesongen?

Det var en veldig stor opplevelse, ubeskrivelig egentlig for å si det enkelt. Jeg spilte mye i denne “treble sesongen” så man kan jo si at hvis man skulle valgt en sesong man skal spille for United så ble det jo den riktige sesongen for meg. Det merker man veldig når man f.eks er i Manchester at denne sesongen betydde mye for United fansen. Jeg spilte for Manchester United i tre sesonger, men dessverre var jeg skadet de neste to sesongen med et meget trøblete kne som jeg opererte fire ganger dessverre, så mesteparten av tiden gikk med til rehabilitering. Både personlig og sportslig var dette meget synd da jeg kjente at jeg ville følge opp den fantastiske sesongen samt og jeg var i god form før skaden så jeg hadde mye mer og by på.

Da du kom til Manchester United hadde du en viss Ryan Giggs som konkurrent blant annet på venstrekanten, hvordan opplevde du konkurransen dere i mellom ?

Det var ett av mine spørsmål jeg hadde til Sir Alex da jeg skulle signere for United, jeg ville vite hvordan han så på meg og Ryan sin rolle i laget, jeg fikk gode svar på dette og følte at det var plass til begge på laget. Vi spilte faktisk mange kamper sammen den første sesongen og personlig synes jeg vi spilte meget godt sammen ute på banen også. Skal man spille på ett av det beste klubblagene må man regne med knalltøff konkurranse om plassen og dette var en utfordring jeg måtte ta.

Hvordan opplevde du det å ha Sir Alex Ferguson som manager?

Sir Alex var en herlig og varm person både med spillere, personal og alle rundt seg, en mann med ett stort hjertet. Som manager var han knalltøff, han hadde en ekstrem sult for fotball og sørget hele tiden for å holde alle i klubben sultne på suksess uavhengig av hva som hadde skjedd sesongen før. Han var en mester i å lære, bygge store fotballag, han tok inn forskjellige trenere med ulike roller som passet den måten han vill spille fotball på og på den måten lå han hele tiden ett skritt foran utviklingen. På den tiden hadde man ikke den teknologien man har i dag så på dette feltet var han unik og var ikke redd for å lære seg nye ting. Hans sterkeste egenskap som manager var det å velge spillere til sine United- lag, hvem som skulle bort eller hvem som skulle kjøpes inn som passet klubben hadde han stålkontroll på.

Manchester United er i gang med sin “rebuild” av troppen, hvilken plassering tror du klubben ender på denne sesongen?

Jeg tror vi må skru ned forventningene litt for dette kommer til og ta tid, Ole Gunnar må få tid som klubbens manager samtidig så må man se en utvikling når det gjelder spillestil og hvordan han vil bygge klubben, historien til klubben kjenner han til etter mange år i Manchester United. Det som er bra er at han holder fast på sin visjon om hvor United skal som klubb fordi det er veldig lett å endre tankesettet i motgang, her er Ole Gunnar meget flink til å stå på sitt. Det er ekstremt viktig at alle drar i samme retning hvis man skal lykkes.

Du er i dag medeier i den fantastiske italienske restauranten 450 Gradi som ligger i Lidingö, hvordan trives du i en slik rolle etter en innholdsrik fotballkarriere?

Jeg har virkelig funnet min lidenskap, det er jo 15 år siden jeg la opp som aktiv fotballspiller og jeg har prøvd ulike ting som å være trener og ulike ting innenfor TV, men for første gang med denne restauranten 450 Gradi så kjenner jeg at jeg har den samme lidenskapen for mat, vin og kaffe som jeg hadde for fotballen da jeg var aktiv. Jeg trives veldig med dette så får man jo se hvor lenge det varer for slike ting vet man aldri. Man kan kanskje si at dette er noe jeg har tatt med meg fra mine år i Italia, jeg synes Italia er best på mat, vin og kaffe så dette ble veldig naturlig for meg.

Til slutt, Du var med å spilte i legende-kampen nå i Mai mot Bayern Munchen, hvordan var det å møte gamle kjente igjen etter den fantastiske finalen i 99?

Det var en utrolig herlig følelse, jo lenger tid det går jo hyggeligere blir det å treffe gamle venner igjen. Som vi snakket om tidligere var det veldig vanskelig å nyte alle øyeblikk som aktiv, så det å kunne snakke litt og reflektere, og egentlig kjenne litt på hvor stolt man er over ting man har oppnådd settes pris på nå som man har blitt eldre. Manchester United hadde en flott oppbygging til denne kampen og vi fikk virkelig kjenne litt på hvordan det var i gamle dager. En ting jeg vil trekke frem var en episode vi hadde før kampen i garderoben hvor Sir Alex snakket til alle spillerne om hva vi hadde opplevd sammen og hvordan han hadde reflektert i den senere tid, det var musestille i garderoben da han snakket. Dette var ett meget fint og rørende øyeblikk hvor man kunne kjenne at man var en del av dette igjen.

 

Tusen takk for at du tok deg tid Jesper, det var meget hyggelig å hilse på deg 🙂