Først vil jeg starte med å skrive at kampene mot Granada gjorde godt, på behagelighetsskalaen får disse kampene terningkast seks! Det var ingen sjans i havet (med all respekt) at Manchester United kunne ryke ut over to kamper mot vår spanske motstander. Sist jeg så to United kamper liggende avslappet i sofaen kan jeg ikke huske selv, men det går helt fint å LIGGE og skrike til TV`n også. Fruen sa faktisk at hun likte meg bedre når jeg så på fotball og var rolig, eneste jeg kunne si til det var: “ikke venn deg til deg”. Det finnes vel ingen tvil om at denne sesongen så langt har økt gjennomsnittet på pulsen til oss som elsker Manchester United, men slikt gjør bare at man elsker fotballen enda mer. Fotball er følelser og har du ikke disse, vil man aldri forstå. Nå venter Roma i semifinalen og vi kan plutselig få en hel-engelsk Europa League finale. Hvem vi møter bryr jeg meg egentlig ikke om, “bøtta” skal til Old Trafford som i 2017!

Det har vært mange slike sesonger hvor man har sett på kamper “med livet som innsats” som supporter, men slik det har vært denne sesongen kan jeg omtrent ikke huske. For dere som husker så minner årets Premier League sesong meg på mange måter om sesongen klubben hadde i Champions League i 1999. Ville snuoperasjoner, kruttsterke bortekamper og noen skuffede hjemmeresultater basert på hva som ble prestert på bortebane. Vi vet alle hvordan det endte.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Kan denne sesongen ende med en Premier League tittel?

Tenk deg at du ser på meg nå og stiller meg dette spørsmålet, bokstavene vil “rope”, uten at jeg trenger å blunke: “Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa”

Manchester United ligger i skrivende stund (dessverre) 11 poeng bak lillebror Man City med en kamp mindre spilt hvor United har syv kamper igjen og City har igjen seks kamper. Manchester United skal møte lag som Burnley(H) som er lokaloppgjør, Leeds(B) og Liverpool(H) som er hatoppgjør hvor form betyr lite, Leicester(H) som kjemper om en topp fire plass, Fulham(H) som kjemper om å holde plassen i Premier League, mens Aston Villa(B) og Wolverhampton(B) er lagets siste motstandere. Syv kamper hvor fire er hjemmekamper, mens tre er bortekamper.

Vår “bråkete” lillebror har igjen Aston Villa(B), Crystal Palace(B), Chelsea(H), Newcastle(B), Brighton(B) og Everton(H), men har i tillegg igjen en semifinale i FA-cupen (mot Chelsea), Ligacupfinale mot Tottenham pluss Champions League oppgjør mot PSG.

Dette kommer til å bli ett rotterace uten like, jeg kjenner jeg nesten svetter mens jeg skriver dette, for dere alle leser hva “lillebror” potensielt kan vinne.. Grunnen til at jeg tror at Man Utd. kan ta tittelen er fordi jeg tror ikke at City klarer å gjøre ett “rent bord” og vinne alt. Jeg er 100% sikker på at deres 1.prioritet vil være Champions League, noe som gjør at det er potensielt større sjans for at dem snubler i Premier League kampene før dem møter PSG og før en (skrekk og gru) potensiell Champions League finale, slik vi så mot Leeds(1-2 tap) før møtet med Dortmund i Tyskland. Til informasjon har Manchester City aldri vunnet Champions League. Før kampene mot PSG så er det ligacupfinale mot Tottenham og Crystal Palace i Premier League som er motstandere for Man City.

I en slik innspurt vil nervene spille en rolle.

Det finnes ingen tvil om at psyken eller såkalte “mindgames” spiller en stor rolle i dagens fotball. Dette er f.eks Jose` Mourinho en verdensmester i og ikke håndtere, men ser man over fra London til Manchester, ser man en nordmann som er Premier Leagues beste til og håndtere dette, til tross for at mange gjerne skulle sett han blåse ut oftere slik han gjorde mot Spurs. Det er et ordtak som heter “never change a winning team”, men jeg vil heller bruke: “never change your long term goals”, hvor jeg henstiller til Ole`s egen tro på sitt arbeid og sine mål uten at han blir med på den” berg og dalbanen” av meninger der ute på sosiale medier. Slik som innspurten er nå vil det ikke være mulig å tenke på noen annen måte enn å ta en kamp av gangen for laget. Dagene går til reising, restitusjon samt kamper og det er her jeg tror psyken vil spille inn. Hvor mye mangel på trening vil påvirke lagene i innspurten og hvor mye vil ett poengtap påvirke i den mentale forberedelsen til neste kamp. Det får vi f.eks svaret på i helgen da United kommer fra en sterk 3-1 seier i London, men City kommer fra ett hjemmetap mot Leeds.

Hvorfor skal den kritiske røsten være sterkest?

Jeg skjønner at jeg er i overkant positiv og kanskje litt blendet av min kjærlighet til klubben, men troen mister jeg aldri. Det og ikke ha troen på noe man elsker finnes ikke i mitt levesett og den “Ole ut”/”Ole Inn” avhengig om laget vinner eller taper “mentaliteten” hiver jeg meg aldri på. Vår jobb som supportere er blindt å støtte klubben, for meg virker det som at enkelte tror at klubben må overbevise for og få 100% støtte av vedkommende. Det er ufint for å si det så klart å tydelig, men hva tror man egentlig vill skje gjennom et 80 år langt supporterliv? Tror man at det vil være en dans på roser? For meg er det å elske en klubb som å elske sin kone eller kjæreste, det vil være oppturer, nedturer og det vil være tårer av glede samt tårer av sorg. Er man ment for hverandre stiller man opp for hverandre i tykt og tynt, her er jeg så naiv at ekte kjærlighet vil alltid vinne. Det er forskjell på å være uenig og “kappe” hodet av han. Man ser veldig ofte at Ole Gunnar får kritikk hvis han har startet med Fred og laget ikke vinner, hvor er dere som kritiserer han for bruken av Fred mot Tottenham f.eks? Når Fred scorer og laget vinner er det ok å bruke han? Eller når man kritiserer Ole for bytter som ikke resulterer i scoring? Til og med Cavani ble kraftig kritisert etter Brighton kampen, selv om han hadde vært ute lenge med skade. Når spillere som Pogba, McTominay eller Greenwood kommer innpå og scorer, hører man ingenting om kloke bytter eller gode taktiske vurderinger av den gjeldene kamp av Solskjær. Laget får all “cred” ved seier og når laget taper er det alltid Ole Gunnar sin feil. Det at den kritiske røsten skal være sterkest synes jeg bare er trist.

Nå er det bare å “fighte” for spillerne der ute på banen som hver eneste kamp er en finale og det sammen må vi supportere gjøre fra TV-skjermen, vi trenger dem og de trenger oss.

Jeg avslutter med en del av en United sang og det er slik jeg våkner opp hver eneste dag, uten unntak:

§ U-N-I-T-E-D, United are the team for me §

Del deres tanker om denne nervepirrende innspurten 🙂

UNITED 4 LIFE

Du finner Unitedtim på sosiale medier her:

Instagram HER

Facebook HER

Tik Tok HER