Take me home!

 

Man har knapt kommet hjem fra London og kamp før det bare var og stålsette seg hjemme for å se Manchester United vs Rochdale i Carabao Cupen, for min egen del er det ett klart krav om avansement selv om jeg merket at skuldrene var litt mer senket til denne kampen. Jeg tar aldri noe for gitt når det gjelder United og verdsetter hvert sekund av hver kamp dem spiller uansett hvem, hva eller hvor.

Gårsdagens kamp var intet unntak..

I går hadde jeg ikke noen andre forventninger enn å se spillerglede, noe som har vært mangelfullt i årets Premier League- sesong siden åpningskampen mot Chelsea, men den lar jeg ligge nå.. Forrige dagen spilte U-23 laget uten flere av sine sentrale spillere som vel må ha vært en indirekte betydning av at dette skulle bli en kamp for ungguttene, akkurat dette er helt nødvendig grunnet to essensielle ting.

  1. Fremtidens United- spillere må få verdifull spilletid.
  2. Dagens etablerte spillere MÅ hvile.

Det jeg lurer på er hvorfor stemningen varierer sånn på Old Trafford, toppkampene koker jo over stemningsmessig, men mot lag som eks. Wolves, Burnley, Everton etc virker det som man kanskje tar det litt for gitt at man skal vinne? En ting jeg har lært meg at uansett hvilken kamp man er på så vet man aldri hvordan det går, og jeg er sikker på at vi supportere kan løfte laget med å synge for full hals. Ofte er det jo bra stemning mot “svake” lag og kanskje det er en befrielse for noen å spille mot slike lag. Uansett er presset enormt på laget om dagen så vi får gjøre vårt beste på Old Trafford eller her hjemme.

Vi forventer 110% innsats av spillerne, men hva med oss?

Jeg er enkel sånn sett, jeg forventer det samme av spillerne som jeg legger ned i innsats for dem, akkurat der har jeg ren samvittighet som de fleste United supportere har, men hvorfor er det slik at noen krever mer av spillerne enn dem gir selv som supporter? Har det blitt slik at man ikke skal ofre seg i motgang eller kun være der når laget gjør det bra?

Tusen takk til deg Patrice Evra for din melding på Instagram i går….

Jeg takker Ole Gunnar nå for at han har sendt klubben i en retning som er helt nødvendig, spillere skiftes ut, nye kommer inn og ungdommen skal få spille. Jeg registrerer at Solskjær får tyn for og ikke bruke ungdommen etter fire serierunder og det er galskap! Er det noe vi får se under Ole Gunnar så er det ungdom som mot Astana eller som vi garantert ville få se i gårsdagens kamp.

Man trenger mye tålmodighet for å lære seg tålmodighet og kun den sterkeste kriger har både tid og tålmodighet..

Toppen av ironi for meg denne sesongen er at mens Ole Gunnar og United “slaktes” etter hver kamp så hylles Frank Lampard med sitt Chelsea eller Tottenham som også sliter voldsomt. Hvorfor dem møter tillit, ro og forståelser aner ikke jeg, men nå er jeg heldigvis ikke Chelsea eller Tottenham supporter heller…..

Hva skal man føle etter 1-1 og seier på straffespark mot lille Rochdale? Vel, Rochdale ligger på 17. plass i League One og har 2-11 på siste fire kamper i målforskjell så at United burde vunnet mer komfortabelt er det ingen tvil om. Følelsene er blandet fordi United sliter nok en gang med og få den runde lærkula inn i motstanderens kasse, ett eksempel på dette er headingen Pogba har fra 5-6 meter i første omgang som burde gitt oss 1-0 og ro, da Greenwood setter inn 1-0 trudde jeg på den berømte ketchup effekten, men så feil kunne jeg ta. Nok en gang slipper United motstanderen inn i kampen med sin utligning til 1-1 som fører til straffesparkkonkurranse. Med tanke på straffehistorikken til United denne sesongen så var nervene i helspenn før det startet, men det var både vakkert, deilig og selvsikkert måten United satte sine straffer på. Er det noe United må øve på så er det straffer så sånn sett var det ok på en rar måte….

Man må hylle motstanderen i går for heriosk innsats selv om 1-1 ikke var fortjent etter ordinær tid, men hvilket resultat United har fått denne sesongen har vært rettferdig? Ingen, absolutt ingen….

Ungdommen blomstrer…

Det varmet United- hjertet da unge Brandon Williams fikk sin debut og han hadde ett meget godt innhopp, her vil Shaw endelig få en som puster han i nakken om backplassen etterhvert garantert og Greenwood er bare “good as gold”, for ett talent og jeg bare ber om at han starter mot Arsenal på mandag.

MOM var El Capitano Axel Tuanzebe som bør få sjansen sammen med Maguire neste kamp, han var enorm og vil bli en gigant for klubben hvis han fortsetter denne progresjonen.

Nå venter Chelsea for Manchester United i en knalltøff kamp i neste runde, vi krysser fingrene.

Eller så vil jeg anbefale den lukka gruppen til United.no, se link :

https://www.facebook.com/groups/2300074913641055/?multi_permalinks=2305493229765890&notif_id=1569243333521818&notif_t=group_activity

Denne gruppen er bare helt fantastisk, her deler man gleder og sorg på en saklig måte med redaksjonen til United med i spissen 🙂  En sårt savnet gruppe spør du meg.

Gunners neste folkens!

2 kommentarer
    1. Mycket sanning i vad du skriver, ungdomarna visar framfötterna, väntade mig mer av Pogba.

Siste innlegg