Endelig var det kampdag igjen etter en totalt unødvendig landslagpause, hvorfor man plotter inn to landskamper etter fire runder i Premier League kan man lurer på, men endelig var dagen her.. Jeg har vel mer eller mindre tenkt på denne kampen sammenhengene siden det ufortjente poengtapet borte mot Southampton. Selv om jeg er 110% positiv til hver eneste United- kamp uansett hva som har skjedd har kroppen verket etter tre poeng på en måte som jeg ikke har kjent på lenge.
En ting som ikke overasker meg, men som har vært ille er støtten klubben får denne sesongen, ja hele den fire kamper lange sesongen…Kommentarer som: “Nytt tap” eller “vi er fucked” osv. i uken før dagens match var rett og slett bare pinlig å lese, eller den klassiske: “Jeg har holdt med United siden 70 tallet så jeg vet bedre!” Ingen av oss vet best, den som vet best er en manager med gode resultater basert på hans valg og taktikk.
Vi har alle rett på egne meninger, men ikke egne fakta!
Jeg blir rett og slett irritert og jeg kommer aldri til å fatte hvordan man kan støtte laget sitt ved å sammenhengene klage eller slenge dritt. Hvis noen er lei av at jeg tar opp dette så bare bli vant til det, for dette kommer jeg aldri til og slutte med å ta opp. Hvis man elsker Manchester United så mobber man ikke spillere eller klubben 24/7 så enkelt er det!
Sorry for at jeg er så direkte, men kan ikke få sagt hvor utrolig skuffende det er å se på enkeltes støtte av klubben i vårt hjertet. Heldigvis er denne gruppen i undertall, riktignok har vi møtt veggen et par ganger, men hvem har ikke det? Det er slikt som hører fotballivet til og vi kan ikke forvente å spise bløtkake hele tiden.
Jeg synes det er synd at Ole Gunnar Solskjær ikke er et “sexy” nok navn for mange, endelig har vi en som får spillerne bedre trent, rydder i stallen, har tillit fra styret, gir tillit til unge spillere, forsterker laget og spiller på måten United skal spille på… Er ikke dette å være riktig mann da? Minner igjen om at sesongen har vart i hele fem kamper og at ikke alt kan skje på en sommer folkens!
Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket…..
Jeg elsker kampdag, å se United spille fører meg til en verden som er fri for problemer i 2*45, selv kamper som ikke gir tre poeng er “problemfrie” selv om det brister hjertet. Forventningene til denne kampen var selvfølgelig tre poeng og 10 000 kroner spørsmålet var: Er sjansesløseriet omsider over? Tiden ville vise……….
Kampen i dag endte med tre vakre og kjærkomne poeng og jeg synes United tar en fullt fortjent seier selv om jeg helst skulle sett United sette inn 2-0 slik at ett par millioner nervøse svetteperler kunne vært unngått. Uansett var dette så ufattelig viktig, ikke bare for poengene, men for selvtilliten til spillerne. Ole Gunnar er en klok mann jeg virkelig respekterer og det er deilig å se klubben fortsette “prosjekt rebuild”.
Det var en flott kamp av gutta i dag og man kan si seg enig med G.Neville i studio i dag om at midtbanen ikke er sterk nok enda, men i dag så jeg en ekte kriger i McTominay og en meget frisk Fred, og det er hjertelig velkommen tilbake. Kampen startet som et fyrverkeri med sjanser til begge lag før Rashford satte inn matchvinner scoringen på straffe. Så nervøs på en straffe har jeg ikke vært siden United slo Chelsea på straffer i CL finalen i Moskva… Vet ikke om det sier litt om meg eller United`s statistikk på straffer.. *Haha*
Synd at frisparket til Rashford ikke gikk inn for da hadde vel årets mål vært avgjort i Premier League, men deilig å se unge spillere som James og Bissaka storspille, og med innhoppet til Chong som en liten rosin i pølsa. Snart begynner Europa League og da vil flere av “class of 2020” få sjansen, jeg gleder meg!
Tusen takk til Tv2 for å hente en fantastisk TV pundit i Gary Neville, fortsett med det gode arbeidet.
Nå venter West Ham borte for United neste søndag så “keep on marching” Man Utd!
Fredag er alltid en deilig dag, denne var noe bedre da jeg skulle treffe en tidligere fotballproff for ett intervju her på Unitedtim, noen av dere vil nok huske at jeg har intervjuet han tidligere også. Denne gangen var det verken en biltur på 7 timer eller en dagstur til Manchester som måtte til 🙂 Intervjuet ble gjennomført på Thon Hotell Opera som ligger i Oslo, hele 15 minutter unna vårt bosted så det passet perfekt.
Personen jeg intervjuet var den tidligere utenlandsproffen Erik Nevland, han jobber i dag som daglig leder i Viking FK og har en stor karriere bak seg. Under intervjuet snakket vi om Sir Alex Ferguson, Nevland`s tid i United og hans tid i Nederland og så klart mye mer. Jeg gleder meg til og dele intervjuet med dere her på Unitedtim, det er også blitt filmet fra dagen til min YouTube-kanal Unitedtim.
Undertegnede med Erik Nevland
Ellers vil jeg takke Thon Hotell Opera som som lot meg bruke deres fasiliteter i dag, hotellet har fantastisk beliggenhet rett ved Oslo S og er virkelig å anbefale for en weekendtur i tigerstaden:)
Ronny Johnsen er født i Sandefjord og oppvokst i Stokke i Vestfold, han spilte for Manchester United i seks sesonger og fikk med seg over 130 kamper for klubben. Han vant i sin tid som United- spiller Premier League tre ganger, FA- Cupen og Champions League. Han har spilt for norske klubber som Eik-Tønsberg, Lyn, Lillestrøm og Vålerenga samt vært proff i klubber som Besiktas, Aston Villa og Newcastle i tillegg til United.
Han fikk over 150 kamper og scoret ni mål for Manchester United, for Norge fikk han 62 landskamper og scoret tre mål.
Du startet din seniorkarriere i Eik-Tønsberg hvor du var fire sesonger før du satte kursen for Lyn, kan du fortelle litt om hvordan du opplevde denne overgangen som ung og fremadstormende fotballspiller?
Jeg var en såkalt “late bloomer” innenfor fotballen selv om jeg egentlig spilte på ett høyt nivå ganske tidlig med Eik. Jeg var 16-17 år da jeg kom til Eik og den gangen spilte vi i første divisjon, jeg hadde aldri vært innom noe kretslag eller liknende. Eik var den gangen ett topplag i det området, det som er morsomt her er at jeg faktisk fikk min første landskamp for Norge mens jeg spilt for Eik og det var ganske stort. Etter det gikk det veldig fort for min del og det dukket opp en del klubber som var interessert i mine tjenester som fotballspiller, så jeg signerte for Lyn som på den tiden var ett veldig bra lag med veldig mange bra spillere så det føltes riktig som neste skritt for meg. Det at jeg allerede hadde debutert på landslaget hjalp jo også på overgangen. Mitt råd til unge er å finne riktig klubb som passer for deg, i ung alder er spilletid meget viktig. I dag er det mange som fort kan la se blende av klubbens størrelse så det gjelder og ha riktig fokus.
Etter overgangen til Lyn spilte du for Lillestrøm en sesong før du satte kursen mot Tyrkia og Besiktas som må ha vært en massiv overgang, hvordan var det å tilpasse seg livet i Istanbul og tyrkisk fotball?
Det var en veldig stor overgang for meg, jeg kan jo fortelle en historie her. Jeg spilte for Lyn hvor jeg var i ca 2,5 sesong og i 1994 var jo Norge kvalifisert til VM i USA, jeg spilte veldig mange kamper for Norge på den tiden og hadde en “potetposisjon” som både spiss, defensiv midtbane og stopper. I utgangspunktet er jo det en styrke for spillere, men jeg tror da Drillo tok ut laget så hadde vi (Lyn) rykket ned fra Tippeligaen så jeg spurte Drillo om det var ok at jeg spilte ett par måneder i divisjonen under som han ikke så på som noe problem. Så da gjorde jeg jo det, men da lag-uttaket kom så var jeg ikke med og det er mulig det var på grunn av at jeg ikke hadde en klar posisjon på banen, og det er jo kanskje lettere og velge en definert spiller. Da skjønte jeg at jeg virkelig måtte gjøre noe og Lillestrøm ville jo kjøpe meg, Teitur Thordarson hadde akkurat blitt trener og det var jo han som hentet meg til Lyn. Jeg dro til Lillestrøm etter sommeren i 1994 og var spiss, men jeg spilte stopper på landslaget for dem hadde spurt om jeg kunne tenkt meg den plassen der. Jeg var der i to halve sesonger, høstsesongen 94 og vårsesongen 95, for da ble jeg solgt til tyrkiske Besiktas. Da jeg kom til Besiktas var det en virkelig stor opplevelse, men samtidig så var dette noe jeg virkelig var klar for. Klart tyrkerne er jo veldig fanatisk fotballinteresserte og det er vel sånn at rivaliseringen mellom Besiktas, Fenerbache og Galatasaray var enorm, her har du jo Bosporos-stredet som skiller den europeiske og asiatiske delen av Tyrkia. Da jeg kom ned dit første gangen opplevde jeg at stadion var full av supportere fem timer før avspark. Dem er så utrolig flinke til å synge og støtte laget sitt, når du f.eks hører at den ene siden av stadion synger og den andre delen av stadion svarer så får man litt gåsehud og sånn gikk det i timevis så det bør oppleves. Overgangen var jo stor, men jeg hadde en tysk trener og det var tyske spillere. Starten var dessverre ikke all verden, Besiktas hadde vunnet serien året før og det var kvalifisering til Champions League hvor vi møtte Rosenborg faktisk, vi tapte sammenlagt, men etter dette gikk det bra i seriespillet.
Du fikk din første offisielle kamp for Manchester United da du kom innpå borte mot Wimbledon da en ikke altfor ukjent person ved navn David Beckham scoret fra midtbanen, kan du fortelle oss litt om hvordan det var å debutere for United?
Ja, det husker jeg så klart veldig godt, ikke bare fordi min gode kompis Beckham scoret ett vanvittig mål fra midtbanen som kanskje ble gjennombruddet hans, men jeg kom jo innpå på midtbanen ut i 2.omgang og møtte da “the crazy gang” på deres hjemmebane så det ble en minnerik debut. Det som virkelig tok kaka var jo det som du nevner, rett etter at jeg kom innpå får David Beckham ballen på midtbanen og skyter ballen rett i mål, en vanvittig scoring som jeg ikke en gang hadde sett på trening en gang. Han hadde jo ett vanvittig tilslag på ballen og det så jo så enkelt ut, man ble helt satt ut egentlig. For min egen del er jeg fornøyd med debuten min for Manchester United, en debut er jo noe man egentlig bare vil få unnagjort på grunn av spenning og nerver. Når den var unnagjort ble alt så mye “enklere” da det første presset var borte. Klubben var veldig behjelpelig med oss nye spillere når vi kom, engelskmenn er supre sånn sett til og hjelpe deg med å komme på plass. Dette er jo ett ekstremt konkurranse- preget miljø, men alle er en del av gruppen og det er meget viktig for samholdet.
Du fikk 42 kamper og vant Premier League på første forsøk med Manchester United, det må ha vært en ok start på karrieren i England?
Jeg hadde faktisk aldri vunnet noe som fotballspiller før jeg vant Premier League på første forsøk, klart jeg hadde vært nære på litt her og der, men som sagt dette var mitt første trofè så man kan jo si at det var en grei start på trofé- sankingen som fotballspiller. Jeg og Ole Gunnar spilte mye og han ble toppscorer og scoret blant annet i sin debut mot Blackburn på Old Trafford, så det ble en flott start på begges United- karriere kan man si.
Det er vel umulig og ikke komme innpå dette, men du takket nei til selveste Sir Alex Ferguson da du spilte for Besiktas noe jeg vil tippe mange ikke har gjort, kan du fortelle oss litt om denne historien?
Vel, det som skjedde var at agenten min ringte og sa at Sir Alex Ferguson skulle ringe meg, jeg visste det hadde vært en interesse, men det er langt fra det å være interessert til faktisk det at noen ringer, noe han gjorde. Jeg fulgte jo med på United og visste at dem hadde hatt en franskmann på prøvespill som kanskje ikke fungerte helt optimalt. Da vi snakket sammen på telefonen sa jeg at det ikke føltes riktig å dra fra Besiktas midt i sesongen, jeg ville fullføre sesongen og det tror jeg Sir Alex på en måte satte pris på. Jeg mener vel at vi ble enig om å snakkes etter sesongen for jeg hadde nok ikke turt å si nei. Hehe..men jeg sa vel nei midlertidig kan man si fordi jeg ville fullføre sesongen for Besiktas. Heldigvis så gikk det veldig bra for min del.
Du har spilt både med og mot mange av de beste fotballspillerne i verden, hvem er den beste du har spilt med og hvem er den beste du har spilt imot?
Vanskelig spørsmål for jeg har spilt på mange gode lag og møtt mange gode spillere, men ofte var det treningene det var verst å spille, da skulle absolutt alle vise seg fram. Skal jeg trekke frem noen må jeg si brasilianske Ronaldo som var helt vanvittig god, eller så hadde man jo Alan Shearer som scoret drøssevis med mål og Thierry Henry som var ekstremt god. Men vi kunne også spille mot lag som var forventet og slå, men de spilte på den typiske engelske måten og da kunne man fort møte en som var mye tyngre og ett hodet høyere enn deg selv som brukte mye albuer, da kunne det virkelig være en krig i 2×45 minutter hvor man måtte være påskrudd hele tiden.
Du var svært delaktig i og få til kampen mellom Manchester United Women og Sandefjord, er dette noe vi kan få se mer av i fremtiden?
Ja absolutt, det var egentlig litt tilfeldig at vi fikk på plass dette da Stoney hadde sagt at det var en mulighet for dem å reise til Skottland, men de hadde allerede en kamp mot Vålerenga på plass og da sa jeg til henne at jeg skulle finne ett opplegg for dem i Norge som passet i forhold til kampen som allerede var på plass. Da ble det sånn at dem dem kom nedover og bodde på Larvik Spa noe jentene satte utrolig pris på, pluss dem fikk en kamp på gress på Komplett Arena i Sandefjord. Dette ble ett meget bra opplegg hvor begge involverte klubber var fornøyd, så at vi kommer til å få plass noe slikt i fremtiden er jeg ganske sikker på. Interessen rundt kvinnefotballen er virkelig voksende så dette er meget spennende å følge med på.
Ett “supporterliv” er ett langt liv som vil bestå av både oppturer og nedturer, hva er ditt beste råd for utålmodige supportere?
Det er jo dessverre slik, når man får en klubb man holder med i gode og onde dager så er man forskjellig, det viktigste er å komme seg gjennom de “onde” dagene for da smaker de gode dagene ekstra godt. Jeg tror nok de fleste supportere er veldig støttende og drar i samme retning, men det er så klart ikke alltid like lett. Det vil alltid være krav om kjappe resultater og det er sånn det har blitt i dagens fotball. En ting jeg vil si som tidligere spiller er at det er utrolig godt og ha fansen i ryggen og det teller mye mer enn det mange tror. Jeg kan love deg at man får ekstra selvtillit når du vet at fansen er bak deg 110%. Har man ikke fansen bak seg så kan det føles som man har “strøm i beina” og kanskje ikke ville tatt sjanser og det ansvaret man vanligvis ville gjort ute på banen.
Året er 1999, Manchester United vinner tre titler på 10 historiske mai dager, kan du ta oss igjennom hvordan det var og vinne Premier League, FA- cupen og ikke minst Champions League på så få dager?
Ja, hvor skal man begynne? Vel, hele den sesongen var vi presset hele veien, det var ikke rom for ett eneste feilskjær og slik var det konstant fra start til slutt. I FA- Cupen var det på akkurat samme måte, i semifinalen mot Arsenal ble det uavgjort så vi måtte spille omkamp og det var knalltøft. Når det gjaldt Champions League var det på hengene håret hele tiden. Men dette tror jeg var en styrke for oss da det ikke var rom for å senke skuldrene før etter den siste finalen. Vi var nødt for og opprettholde nivået hele veien. Den siste Premier League- kampen var hjemme mot Spurs og vi måtte vinne, her scoret Tottenham først ved Les Ferdinand, jeg fulgte han jo, men han fikk ett drømmetreff fra 16-meter`n som gikk over Schmeichel og i mål dessverre. Jeg ble vel egentlig bare stående å lure på hvordan det var mulig? Heldigvis setter Andy Cole inn 2-1 på slutten og seriemesterskapet ble sikret hjemme mot Spurs til stor glede både for spillere og fans. Så gikk vi over til å spille FA- Cup finale mot Newcastle på Wembley som er en fantastisk tradisjon i England, men her skal det sies at vi hadde full kontroll og vi vant 2-0, og bare det å sikre “the double” var en utrolig opplevelse å få lov til å være en del av. Det var fortsatt ingen rom for hvile, så det var bare så sette kursen for Champions League- finalen mot Bayern Munchen, her manglet vi både Roy Keane og Paul Scholes så det ble litt omrokeringer i laget noe vi nok kjente litt på i starten av kampen. Denne finalen var vel litt typisk for hvordan hele sesongen hadde vært egentlig, Bayern presset oss kraftig og scoret også først, pluss dem hadde jo skudd i både tverrlegger og stolpen. Men vi mistet aldri troen på at vi kunne vinne basert på den selvtilliten vi hadde spilt på oss gjennom sesongen. Den troen på at man alltid kunne vinne uansett hva satt i beinmargen på alle spillerne og egentlig i alle som var tilknyttet til klubben. Det og aldri gi seg uansett hvilken forutsetning man hadde eller hva som hadde skjedd ute på banen var noe Sir Alex Ferguson hadde implementert. Så ja, vi vant som alle vet og det var jo egentlig en grei oppsummering av hvordan sesongen hadde vært for oss.
Det var vel som ett eventyr at Sheringham og Solskjær avgjorde finalen som begge var innbytter i denne kampen?
Ja absolutt, det var Cole og York som var det faste spissparet på topp og disse to herjet jo med alle forsvarsspillerne i Europa dette året, så det gjorde det neste bare enda bedre at alle fikk bidratt enda mer i vår fantastiske gruppe med en fantastisk manager.
Hva slags forventninger har du til Manchester United denne sesongen?
Dem har på papiret ett veldig godt lag og mye handler nok for Ole Gunnar om og få potensialet ut av spillerne. United har også kjøpt spillere som har bevist at dem er meget gode, så spillerne må prestere og vise at dem kan prestere i en stor klubb som Manchester United. Hvis dem ikke er klar over det så kan jeg garantere deg at dem får vite det da dem ankommer Carrington. Topp 4 og komme med i Champions League bør dem klare denne sesongen og det har dem mer enn nok av kvaliteter til. Jeg tror det er viktig at de får en rekke med gode resultater som kan bygge opp selvtilliten for det er ingen tvil som sagt at laget er fult av kvaliteter. Det er virkelig ikke noe annet jeg ønsker meg enn at laget skal skinne denne sesongen så masse lykke til, til laget og Ole Gunnar.
United har hentet spillere som James, Wan-Bissaka og Harry Maguire, er du fornøyd med overgangsvinduet så langt og hva er dine tanker om disse spillerne ?
Wan-Bissaka har vært helt enorm, han spilte jo ikke så mye for ett par sesonger siden og da var han jo litt ut og inn av laget sitt, men han hadde en kjempe sesong i fjor. Det jeg liker best med han er at selv om man kommer forbi han så tar han fra deg ballen. Han treffer på ekstremt mye av taklingene og er ekstremt trygg defensivt, så får man jo se på det offensive, men det kommer garantert etterhvert som han får blitt litt varmere i trøya. En annen spiller som har vist seg fram er James med sine tre scoringer allerede, Maguire har jo også vært god og som tidligere midtstopper så vet jeg jo at man trenger tid på å bli kjent med hverandre. Her er relasjoner ekstremt viktig som kommer underveis og fra min tid sammen med Jaap Stam ble vi bare tryggere på hverandre med tiden. Det gjelder å lære og kjenne hverandres sterke og svake sider som midtstopper hvor man utfyller hverandre.
Du la opp som fotballspiller i 2008 og i dag jobber du som ambassadør for Manchester United, hvordan trives du i denne rollen?
Jeg trives veldig med dette, klubben har noen som er faste ambassadører, de har hundrevis av reisedøgn som f.eks Dwight Yorke, han bor nå i Dubai som gjør det litt enklere for han da Dubai er som en “hub” til resten av verden. Så har man noen som man kan kalle ambassadør “light” som meg f. eks. som blir spurt om ulike oppdrag på ulike tidspunkt. For meg er dette noe jeg prioriterer når jeg blir spurt for man holder kontakt med klubben og det er veldig mange tidligere spillere som er ambassadører så man får jo i tillegg treffe mange gamle kompiser. I tillegg blir man kjent med klubben på en annen måte for som spiller så er man mer eller mindre i sin egen boble. Når man f.eks kommer ned til Asia eller andre deler av verden så ser man virkelig hvor stor denne klubben er og det er virkelig fantastisk å få lov og oppleve. Det var jo alltid artig når vi dro til Asia med Ji-Sung Park for han var enormt populær, han er så kjent i Asia at man nesten ikke kan tror det, det er like artig å se hver gang.
Åtte langer dager igjen til United møter Leicester, det er lenge å vente og det som gjør det ekstra langsomt for meg denne gangen er av to enkle grunner:
Jeg er motstander av landslagspause med en gang, det er totalt unødvendig.
Poengfangsten til Manchester United så langt.
Punkt 1. kan jeg leve med, punkt 2. må jeg gå noen runder med meg selv i forhold til, men når det gjelder United så overlever jeg alt. Klubben har truffet meg i hjertet som en livslang kjærlighet med en evig berusende form for forelskelse.
Manchester United kom inn i livet mitt for ca 28 år siden. For meg vil denne kjærligheten og forelskelsen overleve alt, den eneste forelskelsen som overlever alt er forelskelsen i det ukjente som venter. Her er kampen mot Leicester på Old Trafford det perfekte eksempelet. Jeg får sommerfugler i magen bare av å tenke på kampen, jeg blir i ekstase når tankene reiser ditt hen at United slår Leicester 3-0 eller hvis tankene går ditt hen at United ikke vinner den kampen blir det smertefullt, men veien videre fortsetter uansett.
Ett supporterliv er langt og vil bestandig være fullt av oppturer og nedturer, det er livets gang som supporter. Jeg var så heldig å falle for denne herlige klubben tidlig på 90- tallet så jeg har vært privilegert som har fått med meg hele storhetstiden til United under tidenes og verdens største manager Sir Alex Ferguson. Det kunne jo ikke vært “timet” bedre sånn sett. Jeg har hatt mange gode samtaler med folk som ble United- supportere på f.eks 80- tallet og i mitt hodet må det ha vært en tøff periode da enn viss rival soleklart var det beste laget i England (ja, det smerter meg å si det).
Uansett synes jeg det er ekstremt viktig at vi er realistiske med tanke på den reisen man tar gjennom ett helt liv med sitt kjære fotballag. Det har ikke gått som ventet for United siden 2013, men nå er vi omsider kommet dit dessverre hvor vi må begynne litt på scratch, men husk at sesongen er langt ifra hverken ødelagt eller over og selv om man ikke ønsket seg Ole Gunnar som manager så er han nå klubbens manager. For meg da handler det om å spille med de kortene man har på hånden.
The sky is the limit for Manchester United….
Når det gjelder landslags-pausen må jo denne komme på ett eller annet tidspunkt, men å ha ett opphold etter fire kamper er merkelig. Eneste lyspunktet er at med skader på Dalot, Shaw og Wan-Bissaka så kunne det blitt i overkant tynt på backplassen med en eventuell Premier League- runde denne helga, så jeg kjenner at det faktisk er helt ok at det er kamp om åtte dager, selv om man helst vil komme seg opp på hesten så fort så mulig.
Forventningene mine er egentlig ikke noe annerledes enn andre kamper, men sjelden vil en Premier League kamp få så mye fokus som nettopp denne. Pressen vil sitte klar med sine blodtørstige overskrifter for å skape klikk, noe som igjen fører til at mange tastaturer der ute vil få kjørt seg hvis United ikke tar tre poeng. Jeg for min del gleder meg til Lørdag 14. September klokken 1600, da skal Leicester knuses! United 4 Life !
Invitert med på Podkast
Ellers var jeg med på en Podcast på tirsdag hvor jeg var invitert som gjest da temaet denne gangen var Manchester United og Unitedtim. Podcasten heter FAEN! og drives av to rockegutter som heter Robbe og Lucipher. Vi tre sammen var ett prakteksempel på hvor ulike mennesker kan være, men samtidig være veldig like, dette er jo ett levende bevis på at “ballen alltid er rundt” uansett hva. Robbe er en ekte rockegutt og samtidig en svoren United- fan som aldri går glipp av en kamp, Lucipher er en rockeglad MMA- gutt som som satte pris på min lidenskap til United, han vurderte faktisk å se en United- match nå etter innspillingen, haha.
