Nedtellingen fortsetter: Topp 23 og 22

 

Jeg setter virkelig pris på United.no sitt initiativ hvor de kåre sine topp 50 største spillere fra Manchester United. Etter inspirerende lesning så langt for meg, og etter et spennende innspill fra en god United-venn ved navn Stig ønsker jeg å gjøre det samme. Jeg gjør det med en egen vri, jeg setter opp mine topp 27 spillere som jeg har sett spille enten på TV eller i virkeligheten i mitt liv som supporter. Jeg falt pladask for denne herlige klubben tidlig på 90- tallet og kun spillere som representerte klubben fra denne perioden og frem til før denne sesongen vil bli vurdert. Dette er en liste over spillere som bedømmes etter viktighet, talent, lojalitet og hvordan dem representerte klubben. Dette fordi jeg ønsker å “bedømme” dem basert på hva jeg har sett over tid med mine egne øyne av den gjeldende spiller. Jeg teller fra 27 og nedover, og jeg legger ut to spillere hver dag. En tøff nøtt med andre ord…..

 

Nummer 23: Dimitar Berbatov, spilte for Manchester United fra 2008 til 2012. En fantastisk fotballspiller og en av Bulgarias beste spillere gjennom tiden. Han hadde en av de beste første-touchene i verden og en “nærteknikk” som få var i besittelse av. Det som splittet mange United- fans i forhold til Dimitar var hans “kroppsholding” ute på banen. Personlig var min største “utfordring” med Berbatov hvordan han “scoret” målene fordelt gjennom sesongen. Jeg skjønner at han var en slik type spiss, men han kunne score tre mål i en kamp, fem i den neste, for så og ikke score på fem-seks kamper igjen. Som Manchester United- spiller vant han blant annet Premier League i 2009, 11 og Liga-Cupen i 2010. Mine to beste minner fra denne elegante spilleren er hans hattrick for United mot Liverpool (United vant 3-2) i 2010, hans fem scoringer i Uniteds 7-1 seier mot Blackburn i 2010. Ellers er det vanskelig å glemme da han dro tidenes finte på Collins hos West Ham som førte til en Ronaldo- scoring i 2008. Dimitar spilte 78 landskamper for Bulgaria og scoret 48 mål.

Sir Alex beskrev han slik: Berbatov gets a lot of criticism, but he has great ability and is a quality finisher. It is unfortunate for him that he has a laid-back attitude. But for me he has always been top quality

 

Nummer 22: Ronny Johnsen, spilte for Manchester United fra 1996 til 2002. Ronny Johnsen ble Man Utd. første nordmann da han signerte i 1996( Ole Gunnar signerte 13 dager senere). For meg var han en av de mest undervurderte midtstopperne i Europa, han var eksepsjonell som stopper og de få gangene han gjorde en feil (hvis det var noen) løp han opp denne med sin ekstreme hurtighet. Uten tvil Norges beste stopper sammen med Rune Bratseth gjennom tidene, jeg intervjuet forøvrig Ronny Johnsen i september 2019 (les intervjuet her). Han fikk over 150 kamper for Manchester United og scoret ni mål. Han vant i denne perioden blant annet Premier League i 1997, 99, 2001, FA-Cupen i 1999 og Champions League i 1999. Ronny hadde garantert fått en mye lengre United- karriere, men langvarige kneproblemer satte en stopper for det.

Ronny Johnsen spilte 62 landskamper og scoret tre mål for Norge.

 

Vurderingen fortsetter, topp 25 og 24

 

Jeg setter virkelig pris på United.no sitt initiativ hvor de kåre sine topp 50 største spillere fra Manchester United. Etter inspirerende lesning så langt for meg, og etter et spennende innspill fra en god United-venn ved navn Stig ønsker jeg å gjøre det samme. Jeg gjør det med en egen vri, jeg setter opp mine topp 27 spillere som jeg har sett spille enten på TV eller i virkeligheten i mitt liv som supporter. Jeg falt pladask for denne herlige klubben tidlig på 90- tallet og kun spillere som representerte klubben fra denne perioden og frem til før denne sesongen vil bli vurdert. Dette er en liste over spillere som bedømmes etter viktighet, talent, lojalitet og hvordan dem representerte klubben. Dette fordi jeg ønsker å “bedømme” dem basert på hva jeg har sett over tid med mine egne øyne av den gjeldende spiller. Jeg teller fra 27 og nedover, og jeg legger ut to spillere hver dag. En tøff nøtt med andre ord…..

 

Nummer 25: Ole Gunnar Solskjær, spilte for Manchester United fra 1996 til 2007. Historien sier at Man Utd. hadde reservelagstrener Jim Ryan på plass på Ullevål 2.Juni 1996 for og “scoute” på Ronny Johnsen. Etter to scoringer mot Aserbajdsjan, hvor det ene målet var en praktvolley i krysset ventet en av de største karrièrene for verdens mest berømte nordmann. Ole Gunnar scoret 126 mål fordelt på elleve sesonger og vant blant annet Premier League i 1997, 99, 2000, 01, 03, 07, FA-Cupen i 1999, 2004 og Champions League i 1999. Han scoret i sin debutkamp og ble lagets toppscorer i sin første sesong for Manchester United, ikke noen annet en meget imponerende. Ole Gunnar spilte 67 landskamper for Norge og scoret 23 mål.

For meg er Solskjær en av de smarteste spillerne jeg har sett, og hans evne til å observere samt lære var en unik egenskap. Mine tre “største” Solskjær- øyeblikk er scoringen på Nou Camp i 1999, fire scoringer på 12 minutter mot Nottingham Forest 6. februar 1999, og i 1998 da Man Utd. møtte Newcastle på Old Trafford skulle laget helst hatt tre poeng for å henge med i toppen og på stillingen 1-1 med ti minutter igjen kommer Robert Lee alene igjennom omtrent fra midtbanen. Ole Gunnar legger ut på sin lengste sprint noensinne og sparker Lee rett ned uten for 16 meteren for og hindre 1-2. Ole Gunnar forlater drømmenes teater med soleklart rødt kort og stående applaus, #gåsehud.

 

Nummer 24: Gary Neville, spilte for Manchester United fra 1992 til 2011. Han får denne plassen for en lang og trofast karriere i klubben etter sin debut 1992 på Old Trafford mot Torpedo Moskva. For meg er han en av klubben beste høyrebacker gjennom tidene, Gary var kanskje ikke den mest talentfulle fotballspilleren, men han er et levende bevis på at hardt arbeid, profesjonalitet og kjærlighet til klubben kombinert med talent kan gi deg en av de beste karrièrene. Han var rød tvers igjennom og selv om jeg aldri “hater” noen så får han kudos i boka for og uttale offentlig at han hater alt med Liverpool, byen, laget og menneskene samt da han kysset United emblemet foran Liverpool fansen på Old Trafford etter en sen matchvinner scoring av Rio Ferdinand i 2006.

Han representerte United over 600 ganger fordelt på tretten sesonger. Han vant blant annet Premier League i 1996, 97, 99, 2000, 01, 03, 07, 09, FA-Cupen i 1996, 99, 2004 og Champions Leage i 1999. Gary Neville var også lagets kaptein ved flere anledninger. Han fikk 85 landskamper for England.

Topp 27 og 26

Jeg setter virkelig pris på United.no sitt initiativ hvor de kåre sine topp 50 største spillere fra Manchester United. Etter inspirerende lesning så langt for meg, og etter et spennende innspill fra en god United-venn ved navn Stig ønsker jeg å gjøre det samme. Jeg gjør det med en egen vri, jeg setter opp mine topp 27 spillere som jeg har sett spille enten på TV eller i virkeligheten i mitt liv som supporter. Jeg falt pladask for denne herlige klubben tidlig på 90- tallet og kun spillere som representerte klubben fra denne perioden og frem til før denne sesongen vil bli vurdert. Dette er en liste over spillere som bedømmes etter viktighet, talent, lojalitet og hvordan dem representerte klubben. Dette fordi jeg ønsker å “bedømme” dem basert på hva jeg har sett over tid med mine egne øyne av den gjeldende spiller. Jeg teller fra 27 og nedover, og jeg legger ut to spillere hver dag. En tøff nøtt med andre ord…..

 

Nummer 27: Mark Hughes, spilte for Manchester United fra 1983 til 1995. En klubblegende med over 450 kamper som forlot Manchester United etter 1994/95 sesongen. Jeg husker jeg var på min første stadiumtour i 1994 hvor guiden fortalte at Mark Hughes alltid spilte med fotballsko som var et nummer forsmå for å få bedre ballkontroll. “Sparky” som var hans kallenavn oppstod grunnet hans utdannelse som elektriker. Som spiller var han råsterk med utallige kanonscoringer og han var mer enn en håndfull for fortvilte forsvarspillere. Han spilte for Man Utd. i 10 sesonger over to perioder på Old Trafford hvor han var med på å vinne Premier League to ganger, FA-cup tre ganger samt Europacupen for cupvinnere hvor han scoret begge målene i finalen mot Barcelona (1991). Mark Hughes fikk 76 landskamper og 16 scoringer for Wales.

Nummer 26: Lee Sharpe, spilte for Manchester United fra 1988 til 1996. Han var en ekstremt talentfull og lynrask kantspiller som fikk en ikke ukjent konkurrent Ryan Giggs i 1992. Lee Sharpes United-karriere ble dessverre hemmet av skader samt en alvorlig hjernehinnebetennelse som gjorde at han ikke fikk den United karrieren han ble spådd. Til tross for dette fikk han over 260 kamper og 36 scoringer for klubben og ble kåret til årets unge spiller i 1991. Som spiller vant han blant annet Premier League i 1993, 94, 96, FA-Cupen i 1994, 96 og Cupvinner Cupen i 1991. Sharpe fikk 8 landskamper for England. For meg var han en herlig spiller, offensiv med herlige “boogie woggie” feiringer når han scoret mål. Virkelig synd at denne herlige spillerne ikke fikk maks ut av sin United- karriere for han var virkelig blant de beste før alle skadene og sykdommen gjorde at utviklingen stagnerte.

 

Håper dere tar del i kommentarfeltet hvor dere deler deres meninger om disse spillerne underveis 🙂 

Slike kamper som det, er det jeg lever for som supporter!

Se på fotball er ikke helt det samme om dagen

Jeg skal kun holde dette innlegget til hva fotball betyr for hundrevis av millioner mennesker. Det skjer viktigere ting der ute, men akkurat nå trenger jeg et annet fokus for litt “recharging”.

Slike kamper som det, er det jeg lever for som supporter!

Den 23 februar var jeg på drømmens teater med fruen. Vi så Man Utd. herje i en 3-0 seier mot Watford, hvor Martial kanskje scoret sesongens fineste mål. Storformen fortsatte og kun fire kamper senere leverte spillerne en heltemodig innsats i en 2-0 seier mot lillebror City. Jeg får gåsehud mens jeg sitter her å skriver når jeg tenker på McTominay sin DEILIGE 2-0 scoring hele syv minutter på overtid! Pulsen hadde hamret i takt med vingeslagene til en kolibri siste 20 minutter og tilleggsminuttene var så J***** at det og skulle kjøre knokene på en rasp ville vært å foretrekke. Når en fotballkamp ender på denne måten kjenner man virkelig at man lever igjen. Det å legge seg med et smil om munnen er den beste følelsen som finnes etter tre deilige poeng som denne kampen ga Manchester United. Ofte når United har tapt en kamp våkner jeg flere ganger om natten hvor jeg bare ber til høyere makter om at tapet var en vond drøm. Tap og vinn med samme sinn er tøv, det er for overbeskyttende mennesker som ikke har konkurranse instinkt.

Større antiklimaks av en kamp finner man ikke…..

To dager etter intervjuet jeg Geir Frigård som selv har spilt for LASK Linz (les intervjuet her) og bare fire fattige dager etter at minst 100 millioner av røde sjeler var i ekstase var Manchester United på plass på Linzer Stadion. Her måtte man ta frem kuleramma for å holde “koll” på alle scoringene til Manchester United, og lagets innleide soldat Ighalo leverte et kremmerhus av en scoring. Det hele skjedde mens en rød djevel som hadde fått innpass på en “tom stadion” sang for full hals:

“U-N-I-T-E-D
United are the team for me
With A knick knack paddy whack give adog a bone
Why dont City f*ck off home”

Han skal ha for innsatsen og han ga oss alle et smil om munnen, men fotball uten supportere er som å spise pølse i brød uten pølsa.

Så var det full stans grunnet Covid-19…..

Så her, 54 dager etter at vi var på Old Trafford sist, og 35 dager siden siste kamp, blir jeg egentlig sjokkert over at det er kun gått så “få dager”. Man er vant til det fra rundt 20. mai og fram til Juli måned hver sesong hvor man kaster seg foran tv`n i nattens mørke timer for å se Manchester United spille sine pre-season kamper, disse er jo stort sett når man burde ha sovet. Det er kanskje sjarmerende på sin måte å sette på vekkerklokken om natten fordi United skal møte LA Galaxy klokken 0300 norsk tid. Kampen skal uansett sees for min del. I denne perioden vet man i det minste når sesongen starter opp igjen, så personlig føler jeg meg som en fullblodshest på travebanen som løper mot en “gulrot” på sommerstider. Slik det er nå funker det ikke i det hele tatt å tenke på den samme måten. Jeg jobber med bloggen, legger planer, avtaler intervjuer, men når ting skal “skje” er det ingen som vet noen ting om. Man hører ditt og datt eller kanskje det eller det, men for meg er det usikkerheten som er verst så jeg motiverer meg med at en dag som er passert er en dag nærmere “kickoff”. Det blir sikkert for tomme tribuner når fotballen endelig er i gang igjen på balløya slik at årets sesong skal bli “ferdig spilt”. Fotballkamper for tomme tribuner ga ingen mersmak, men har man ikke andre valg for en kort periode får vi leve med det.

Det viktigste er at folk blir trygge igjen, så krysser vi fingrene for at smilene snart er på plass ute i gatene igjen.

Forever and ever,
We’ll follow the boys,
Of Manchester United,

 

 

 

 

 

Hvor lenge skal man være naiv?

 

Vi ser noen klubber ta ansvar, som Manchester United, de “freder” sine ansatte og vil tilbakebetale “resterende” av sesongkort for kamper som ikke vil bli spilt, vår lillebror og “noisy neighbor” City låner ut sin stadion til Englands nasjonale helsevesen. I tillegg har Premier League managere som Eddie Howe (Bournemouth) og Graham Potter (Brighton) tatt frivillige og kraftige lønnskutt som sin del av dugnadsjobben. Dette er bare noen eksempler, men jeg spør meg selv hver dag:

  • Hvor lenge skal man være naiv?
  • Hvor lenge skal fotballen være i “limbo” ?

Premier League, spillerorganisasjonen og den engelske ligaforeningen uttalte blant annet dette i en tidligere felles pressemelding: Fotballen vil ikke spilles igjen fra tidligst 30. april. Fotballen vil spilles igjen først når det er trygt å gjøre det.

Nå har det vært et nytt videomøte hvor blant annet BBC skriver at samtalene mellom Premier League og samtlige klubber er det en enighet at det ikke er realistisk å kunne starte opp igjen umiddelbart etter 30. april. No Shit sier jeg!…..

Slik det er i dag anser jeg det som 10% sjanse for at fotballen skal kunne gjenopptas tidligst 1.juni 2020, dette baserer jeg på “anbefalingene” som foreligger i dag. Jeg mener at det beste ville være en “lockdown” med portforbud i 14 dager i første omgang hvis det skal være noe håp for normal oppstart om f.eks en måned. I dag respekterer flertallet anbefalingene, men noen virker ikke å forstå at det holder med en person for å spre smitte. #visHensynForSidemann

Naivt med disse “korte” utsettelsene…

Pr. i dag er det over en million smittede mennesker og over 53 000 har mistet livet, bare i Storbritannia er det nesten 35 000 smittede og nesten 3 000 som har mistet livet. Allikevel utsetter man seriespillet med ulike intervaller. Jeg forstår at verden må gå videre i disse tider, men det å komme med den ene utsettelsen etter den andre forstår jeg virkelig ikke. Alle som er ved sine “fulle fem” forstår at det er 100% umulig å spille fotball uten noen form for smittefare. Skal man utsette kampene for så å “presse” dem igjennom på et senere tidspunkt for tidlig kun for å få dem unnagjort, så vil dette kunne få følger helt inn i 2021/22 sesongen, hvis man ikke skal utsette spillerne for et uhorvelig kampprogram. Husk at EM kommer neste sommer som “spiser opp” en hel potensiell måned man kunne gjort ferdig sesongen 2020/21, som en følge av at denne sesongen(2019/20) hele tiden “utsettes”. Ta en avgjørelse og stryk sesongen så blir dette som å rive av et plaster, da stillere vi sterkere en noensinne i august.

Slik som det er i dag vil jeg si det er mer slitsomt og ikke vite hvor “lang” tid dette vil ta å få under kontroll, man ser dessverre flere land som ikke virket å ta dette seriøst før flere mennesker mistet livet, det at vi har naboland hvor folk daglig mister livet kombinert med at andre i samme land sitter på restaurant og spiser et måltid viser for meg hvordan et “fellesskap” viser sin sanne side. Dette er ingen lek, dette er alvor og jeg ber alle om å ta dette seriøst slik at vi kan komme tilbake til den “vanlige” hverdagen med jobb og herlig fotball. Jeg savner fellesskapet ufattelig mye, jeg savner Manchester ufattelig mye og jeg savner en kamp på Old Trafford mer enn jeg kunne tro var mulig.

Respektløst med tomme tribuner!

Det er fullstendig respektløst hvis man velger å gjennomføre sesongen for tomme tribuner i mine øyne, at det i det hele tatt blir vurdert er nok et bevis på at i noens øyne er penger mer verdt en et menneskeliv!

Kjære deg som venter på pengesekken, svar meg på følgende:

  1. Hvorfor synes du det er greit at to fotballag med full spillertropper/stab skal utsettes for potensiell smitte?
  2. Hvorfor synes du det er greit at ambulansepersonell/Paramedics må være tilstede på en fotballkamp når dem kunne vært plasser hvor dem trengs, istedenfor en plass hvor det kanskje skjer noe?
  3. Hvorfor synes du det er greit at politi/sikkerhetsansvarlige må være tilstede på en fotballkamp når dem kunne vært plasser hvor dem trengs, istedenfor en plass hvor det kanskje skjer noe?
  4. Hvis man velger å beslutte dette, hvorfor skal man da risikere ny “smitteboom”?

Dette håper jeg virkelig ikke blir noe av, fotball uten fans er ikke fotball.. Da er det kun blitt “business”… Uansett så er ikke tomme tribuner kun “tomme tribuner”, det så vi i Uniteds bortekamp mot LASK hvor det skulle være tomt for folk, men det var folk på stadion allikevel.

Som jeg har sagt tidligere: Jeg er glad for at jeg ikke skal ta denne “endelige” avgjørelsen for det blir garantert misnøye hvis det ikke spilles ferdig.

Hva ville jeg ha gjort hvis det var min avgjørelse? 

Utrolig vanskelig spørsmål, men jeg ville ha “strøket” sesongen 2019/20 fordi slik det er nå så blir det som å pisse i buksa, det blir varmt og godt med en gang, men lukter helvete etterpå. Nå har man tatt kloke valg som å utsette EM til neste år gir dette spillerom. Så hvorfor skal man bruke dette “spillerommet” til å lage enda mer kaos?  Vi har selskaper, bedrifter og enkeltmannsforetak som får krisepakker etterhvert så hvorfor kan ikke fotballag som trenger dette få hjelp på lik linje? Jeg mener at  “små” og “mellomstore” fotballag som trenger hjelp bør har rett på dette på lik linje som “små” og “mellomstore” bedrifter.

Hvis man skal utsette og utsette hele tiden lurer jeg på når man skal komme seg ajour` med kamper? Det er så mange rare forslag, som kamper hver dag, mini- turneringer etc. og det blir en for desperat handling/avgjørelse så dette blir neppe noe av.

Det er kanskje lett å sitte her og skrive at man ville “strøket” sesongen for det er flere spørsmål enn svar som vil dukke opp pluss en hel del som man garantert ikke har tenkt på, men her mener jeg at det er mye mer hensiktsmessig å sikre folks helse, få denne pandemien under kontroll og starte under sikre “kår” da sesongen 2020/21 skal starte opp igjen i august. Dette er ikke løst på to uker eller en måned!  Det å skulle få en sesong strøket blir fordeler for noen og ulemper for andre med tanke på seriegull, opprykk og nedrykk, men hva er viktigst ? Ett opprykk, seriegull eller folks sikkerhet og helse?

Ta vare på hverandre så ses man plutselig 🙂 

Intervju med den tidligere england-proffen Gunnar Halle

Gunnar Halle er en av de mest respekterte fotballspillerne Norge har hatt gjennom tidene. Hele Norges høyreback la fem solide sesonger bak seg for Lillestrøm før han satte kursen for den engelske Premier League klubben Oldham (klubben var da i Premier League). Han var proff i England hele 11 sesonger hvor han spilte for klubber som Oldham, Bradford, Leeds og Wolverhampton. Han har 64 A-landskamper for Norge og har scoret 5 mål. Han var med i den norske VM- troppen i 1994 og 1998.

Han har i tillegg vært assistenttrener for klubber som Lillestrøm, Viking, Lyn og Molde. I dag jobber Gunnar Halle som hovedtrener for Norge G15-G17 landslag.

 

Du har en lang og meget imponerende karriere bak deg som fotballspiller, det hele startet da du gikk fra Larvik Turn til Lillestrøm hvor du vant to seriegull, kan du fortelle litt om denne overgangen som ung fremadstormende fotballspiller?

Etter at jeg kom opp på A-laget deres var jeg hos Larvik Turn i to sesonger og jeg spilte både på gutte- og juniorlandslaget. Jeg visste om en interesse fra flere klubber som Odd, Eik, Vålerenga og Lillestrøm som jeg var nære å gå til i 1984, men følte det var litt tidlig. Jeg ble enig med Lillestrøm om og holde kontakten, og jeg signerte for dem sesongen etter da Tom Lund var trener. Det var hans første sesong i Lillestrøm som trener og det gikk veldig bra for min del med en gang, hvor vi både vant og tapte seriegull og cupgull. Det var et stort skritt for meg å flytte hjemmefra og bo på hybel, men jeg spilte fast på laget med en gang, noe som hjalp meg veldig når det ble tilpassing av en ny hverdag. LSK var veldig langt fremme i forhold til andre klubber på den tiden, så det var et meget bra opplegg for unge spillere i klubben.

Etter fem solide sesonger i Lillestrøm ble du kjøpt av den engelske klubben Oldham Athletic hvor du spilte nesten 200 kamper, hvordan opplevde du overgangen fra den norske eliteserien og til engelske Premier League? 

Jeg var på prøvespill for Oldham i 1991 som resulterte i en kontrakt, men jeg fikk ikke spille før januar 1991 hvor klubben rykket opp til Premier League, og det var en helt utrolig opplevelse og få lov til å være med på. Det var en stor overgang for meg som spiller hvor man merket at tempo var mye høyere og kulturen/interessen var annerledes og mye større. I tillegg var det typiske “trykket” fra den engelske tribunen herlig å få oppleve. Jeg spilte fast for Oldham, men det var ikke så mange “utlendinger” i England på den tiden og jeg husker jeg fikk spørsmål fra spillere på fleip, hvor man fikk høre at man kom og tok “jobben” til de britiske spillerne. Man kjente litt på den følelsen i starten, men dette forsvant etter hvert som man spilte fast og på en måte gjorde seg respektert i gruppen.

Du spilte 85 kamper for Leeds United som er en av Manchester Uniteds argeste rivaler, hvordan opplevde du å ta del i disse intense oppgjørene?

Jeg visste litt om hvordan det var mellom Manchester United og Leeds før jeg signerte for sistnevnte og det har alltid vært tøffe oppgjør mellom disse klubbene. Det var ganske heftig for og si det rett ut mellom supporterne også, så for meg som spiller var det morsomt med slike oppgjør hvor det var knalltøft både på banen og på tribunen. Vi vant vel ikke akkurat flesteparten av disse kampen, men det var en opplevelse å ta del i disse oppgjørene. Man hadde episoder som Keane vs Håland som ikke akkurat la en demper på stemningen mellom klubbene,(Håland har spilt for både City og Leeds).

Har du noen spesielle kamper mot Manchester United du husker ekstra godt?

For min del så er det vel den kampen hvor Leeds vant 1-0 hvor David Wetherall ble matchvinner som blir det første jeg tenker på, slike seire ble det god stemning av og hjemmefansen gikk av hengslene. Eller så fikk jeg rødt kort som Leeds- spiller på Old Trafford da vi tapte 3-0 i 1998. Disse oppgjørene var alltid harde og intense, og i blant så koker det, mitt røde kort skyldes to taklinger bakfra så det var ikke noe å si på utvisningen.

Etter mange år i engelsk fotball har du møtt mange gode fotballspillere, hvilken spiller vil du trekke frem som den vanskeligste å spille mot?

Her vil jeg trekke frem Ryan Giggs som en av de tøffeste å møte i kamp, han var like rask med ball som han var uten samt han utfordret “begge veier”. En meget uforutsigbar og tøff spiller å møte i sin “prime time” periode for Manchester United. En virkelig tøff motstander, men klart det var masse gode spiller i ligaen som var vanskelige å spille mot.

Du har to rekorder i England som kanskje ikke alle kjenner til, du ble tidenes første norske målscorer i Premier League da du scoret i Oldhams 5-3 seier mot Nottingham og du er den første nordmannen til å spille i Premier League.  Hvor stolt er du av disse rekordene?

Dette er så klart noe jeg er stolt og det er en morsom greie å inneha denne rekorden, for dette er på mange måter et typisk “quiz” spørsmål. Jeg har ved flere anledninger hvor jeg har holdt flere presentasjoner vist frem et bilde av meg og Ole Gunnar, hvor jeg spør: “Hvem scoret det første norske målet i Premier League?”. De fleste svarer Ole Gunnar på det spørsmålet, så det er artig å trekke frem iblant. Jeg har spilt spiss i mange år i mine yngre dager hvor jeg var toppscorer både på Larvik Turn og juniorlandslaget, men “backen” ble til slutt min posisjon.

Ole Gunnar Solskjær har hatt en utrolig karriere i Manchester United hvor han nå er hovedtrener, hva er dine tanker om at en nordmann er manager for en av verdens største klubber?

Det er først og fremst fantastisk for norsk fotball, trenere og egentlig alle som er glad i fotball her hjemme. Her har vi en nordmann som er manager for en av verdens største klubber og det er det nok ikke mange som hadde forventet. Han fikk ikke noen lett start på sin managerkarriere, selv om det gikk bra i Molde så gikk det ikke fullt så bra i Cardiff før han ble midlertidig manager hos Manchester United. Han hadde en tøff periode i United, men han hadde en enorm status som spiller som nok hovedsakelig var grunnen til at han fikk jobben da som midlertidig manager, noe han gjorde bra. Klart han hadde en lang periode hvor resultatene ikke gikk riktig vei, men da var nok styret mer tålmodig enn man kanskje ville vært med en annen manager.

Manchester United går igjennom et generasjonskifte under Ole Gunnar, hva er dine tanker om hans prestasjoner som klubbens manager så langt?

Det har variert veldig hvor han fikk en ekstremt god start før det ble tungt en lang periode med resultater som uteble. I den siste tiden ser man at ting begynner å sette seg på banen mellom spillerne, og laget virker mye mer stabile, da spesielt med den siste signeringen Bruno Fernandes på banen som har skapt en balanse i laget i det offensive. Nå virker spillegruppen mye sterkere etter de siste spillendringene, men United har alltid hatt et bra lag. Det er klubbens oppgave å sørge for at de riktige spillerne er i klubben til enhver tid og en klubb som Manchester United har midlene til det.

Som spiller var han en mester i å observere samt han har spilt under tidenes største manager Sir Alex Ferguson, tror du Ole Gunnar fører Man Utd. tilbake til toppen av engelsk fotball?

Han har allerede begynt å snu klubben rundt og han virker å ha tillit fra styret, i tillegg har klubben midlene som trengs i en slik prosess. Det er klubber som bruker mye mer penger enn United som f.eks City, men jeg tror det vil være store muligheter for han til å bygge “sin” stall hvor han får tiden han trenger. Jeg vil legge til her at han må nok “levere” fra første stund neste sesong vil jeg tro, så presset er enormt på Manchester United og Ole Gunnar Solskjær fremover.

Har du noen høydepunkter/episoder fra din tid i England som du vil dele med leserne?

Det å holde plassen med både Oldham og Bradford var opplevelser som virkelig gjorde inntrykk på meg som spiller, man feirer mest når man vinner noe og dette var virkelig en seier for begge klubbene. Da var det full fest hvor man feiret sammen med tusenvis av supportere hjemme i gatene for at vi klarte å holde plassen. Ellers har jeg mange gode minner som f.eks seriegull med Lillestrøm og overgangen til engelsk fotball som gjorde at en guttedrøm ble oppfylt.

Det jeg husker best fra min karriere var kvalik-kampen på Ullevål med landslaget hvor jeg spilte en bra kamp og vi slo England 2-0 i 1993, det var litt spesielt for når man kom tilbake til England da så var det mange skotske og irske spillere som var meget “happy”, mens man trygt kan si at de engelske spillerne var det motsatte. Det var morsomt, husk at Norge var på vei opp som fotballnasjon på den tiden samt at det ikke var mange norske eller utenlandske spillere der. Man fikk på mange måter en “statusheving” på norsk fotball og norske spillere, så man kan også si at det gjorde det “enklere” for norske spillere å komme til England.

Til slutt, du jobber i dag som hovedtrener for Norges G15-G17 landslag og man har sett en oppadgående kurve for norsk landslagsfotball, er du fornøyd med det vi har sett så langt?

Ja, alt fra U15 til U19 så har det vært en veldig nivåheving i forhold til resultater og sluttspill. Vi har vært i sluttspill med U17 to ganger, U19 to ganger og U20- VM bare nå i det siste, slik har det ikke vært før og dette beviser at det jobbes bra med yngre spillere. Dette gjør at vi vil få bedre spillere på bedre lag som vil prestere der ute i proffverden. I tillegg er det mange som vil gjøre det bra på landslaget når man ser spillere som Ajer, Ødegaard og Sander Berge, så det vil garantert komme flere. Det er fortsatt et lite hakk opp til de beste, men det å komme til så mange sluttspill er meget positivt for norsk landslagsfotball på sikt og skaper selvtillit i de ulike gruppene.

 

Sjekk gjerne ut Unitedtim på sosiale medier:

Facebook trykk her

Instagram trykk her