Jeg husker da jeg fikk min første Manchester United drakt som det var i går selv om det begynner å bli noen år siden. Kort sagt om meg så er jeg vokst opp med en engelsk bonusfar så vi har reist mye til Manchester og mye rundt i England i barndommen samt Wales fra tidlig 90- tallet. Vi reiste alltid mye rundt da vi var over, men vi bodde alltid i Lymm hvor vi hadde rekkehus, Lymm er en landsby som ligger ca 20 minutter utenfor Manchester og er ett fantastisk koselig sted å være. Ting som spaserturer bort på videobutikken for å leie film for så og hente middag på den lokale fish & chips sjappa i en liten engelsk landsby er minner jeg aldri vil glemme. En annen ting jeg husker godt var at når vi snakket norsk til hverandre trudde alle de andre engelske barna at vi kom fra Wales, det forstod ikke vi ikke før vi ankom Wales og hørte de lokale snakke med hverandre, ett fascinerende språk på sin måte.
Jeg husker spesielt den berømte sommeren hvor muttern skulle kjøpe min drakt. Jeg var vel rundt 12 år og jeg hadde allerede da falt pladask for den vakre røde drakten med knyting i halsen, rosinen i pølsa var den franske magiker Eric Cantona som røvet mitt hjertet umiddelbart med sin karismatiske væremåte. Man vet ikke mye om kjærlighet når man er 12 år, men at klubben og Eric Cantona var skjebnen for meg fantes det ingen tvil om. Mitt første møte med Cantona var episk, samme sekund som jeg som jeg kikket på han gjennom TV skjermen var det kjærlighet ved første blikk, han hadde en aura som var som som en magnet og jeg ble hektet fra første sekund. Han ga meg både håp, tro og kjærlighet gjennom måten han spilte fotball på, bare måten han dempet ballet. vendte opp å spilte en lagkamerat igjennom eller valgte å avslutte selv ble gjort på en måte som bare kongen selv kunne. Hans kroppsspråk talte for selv ute på gressmatta og selv en som ikke elsker fotball lot seg fascinere dette franske fotballgeniet. Bare det å se han komme ut av spillertunellen på Old Trafford eller hvor enn United spilte, med kragen opp og kassa ut ga meg gåsehud, og jeg får gåsehud bare av å skrive dette….
Hvordan kunne man ikke elske denne mannen med kragen opp og kassa ut, det var uforståelig for meg, mannen som for meg er det beste kjøpet i klubbens historie..
Den dagen muttern kom hjem fra England var jeg helt i ekstase, men samtidig litt sur! Muttern hadde fått klar beskjed før avreise at jeg skulle ha nummer 7 med Cantona på ryggen, dette var skrevet i stein. Noen dager i forveien ringte hun fra Lymm og fortalte meg at drakten var i boks, men hun hadde spontant gjort en endring….. Hva da spurte jeg febrilsk? Jeg trykket nummer 7 med Tim på ryggen….. Jeg ble stille noen sekunder før jeg faktisk klarte å prestere og blir sur.. Tim på ryggen? Hvorfor? Du fikk klar beskjed om at det skulle stå Cantona på ryggen svarte jeg mor! Vel, jeg er ikke så stolt av min reaksjon, men til mitt forsvar så var jeg bare 12 år.. Hehe.. Da jeg omsider fikk drakta så elsket jeg den, min første Manchester United drakt med 7 og Tim på ryggen falt i smak. Husker jeg hadde på meg den drakten hele tiden og når vi spilte fotball så latet jeg som jeg hadde tatt over trøye nummer 7 hos Man Utd etter Cantona… Crazy, men herlig 🙂
Her er to bilder av den berømte drakten som forøvrig er signert av Denis Irwin og Brian McClair 🙂
Da Manchester United kom inn i livet mitt sammen med Eric Cantona datt jeg vel egentlig helt ut av alt annet, sist kamp jeg var på mot Liverpool bekrefter vel det da jeg noen år eldre (hehe) løper rundt utenfor stadion for å suge til meg absolutt alt enn kan suge til seg, jeg gjør vel egentlig det samme da jeg kommer inn på stadion så langt gjerdet som skiller tribuneseksjonene tillater meg, om det er jakten på en signatur, ett bilde med en spiller jeg ikke har truffet før eller om det er det niende bilde med Juan Mata, det spiller ingen rolle. Manchester United er hellig for meg. Selv om disse er vanlige mennesker så er det en ære hver eneste gang jeg er så heldig og får truffet noen med en tilhørighet til klubben i mitt hjerte.
Her er ett bildet fra min første stadium tour på Old Trafford i 1994, gresset er ekte som jeg personlig røsket opp fra matta da vakta snudde seg. Jeg er ikke så stolt nå over at jeg gjorde det, men samtidig er jeg sykt glad for at jeg gjorde det 🙂 Lenge leve dobbeltmoral her altså. Ja, det er laminert 🙂
Fruen ler av meg på en kjærlig måte og hun er vant til det nå……
En supporter beskriver jo sitt lags by som “hjemme”, den forstår jeg virkelig og det er noe jeg identifiserer meg med, jeg har sagt til mor helt siden barndommen at jeg er født i feil by.. Vanskelig og forklare for vi er mange som elsker byen og Manchester United, men Manchester og Manchester United er virkelig en del av meg. Ikke på en besatt måte (fruen er kanskje litt uenig der, hehe), men rett og slett på den måten man elsker noe uansett hva.
Den følelsen når man lander på Manchester Airport er like nydelig og deilig som alltid, senest nå hvor jeg og fruen var over på Man Utd vs Pool fortalte jeg henne hvor mye jeg elsker å være i Manchester, da jeg fortalte at jeg elsker ALT så måtte jeg også si at det innebar regnet som faller på bakken, luften som pustes inn da man lander og bladene som sitter på trærne. Vel da flirte hun godt og spurte om det hadde klikket for meg… Haha…….
Man lever ett langt liv som menneske og man lever tilsvarende som supporter, tenk hvor mye man vil oppleve som supporter av ett lag gjennom f.eks 80 år? Noen fikk se klubblegender som Edwards, Law, Charlton og Best, noen fikk se Robson og Mark Hughes og noen fikk se Beckham, Keane, Scholes og Giggs.. Poenget er at det alltid vil komme tunge, mørke og regnfulle dager som Manchester United supporter, men dette vil komme uansett hvilket lag man holder med. Personlig så vil jeg alltid føle meg privilegert som Man Utd. supporter og derfor vil jeg aldri noensinne forstå folk som påstår at dem elsker klubben for så og “thrashe” dem i ulike fora, matchday vil for meg alltid være nervepirrende på en positiv måte uansett hvilken tilstand klubben er i og uansett hvem som er manager.
Derfor er mitt klubbmotto United 4 Life….
Den dag i dag, 30 år senere er det ingen ord som kan beskrive hva eller hvordan denne reisen har vært eller kommer til å være, men det som er klokkeklart er at dette er en udødelig kjærlighet.
Har du bilde av din første United drakt? Post det gjerne i kommentarfeltet på Facebooksiden Unitedtim:)
