Mason Greenwood, en av mange egenproduserte spillere hos Manchester United
Ny søndagskamp ventet på Old Trafford, ett United i storform (bank i bordet) skulle ta imot et Everton- lag som nylig sparket sin manager Marco Silva. Big Dunc fikk en sterk seier hjemme mot Chelsea og United har tre strake seire med 8-2 i målforskjell. Uansett så vet man aldri hva man får en i en Premier League kamp, spesielt ikke når man har ett lag som nylig har byttet manager som Everton har gjort. Hjemme på Old Trafford skal Manchester United alltid være favoritter, denne kampen er intet unntak fra dette og United måtte ta tre poeng for og fortsette å jage etter en topp fire plassering. Personlig tror jeg United tar 3.plassen i årets Premier League så lenge spillerne holder seg skadefrie.
Så langt i ligaen…
Manchester United er absolutt ikke der dem hører hjemme på tabellen, men er kanskje der dem fortjener å være. Everton hadde 5-2-9 og minus 9 i målforskjell på sine første 16 kamper i Premier League, mens United hadde 6-6-4 og pluss +6 i målforskjell. Mason Greenwood er i storform og noen ville kanskje se han fra start, men hvordan skal Ole Gunnar sette ut James, Rashford eller Martial? Det er praktisk talt umulig hvis man tenker på hvilken form disse spillerne er i. Ett alternativ er/var jo å sette James ned på midtbanen sammen med Fred og McTominay, men noen ganger er det greit og ikke blåse av alt kruttet med en gang.
Forventningene var tre poeng som det alltid er når Manchester United spiller en fotballkamp og en av Sir Alex Ferguson “quotes” som jeg husker best er: “Jeg aldri har spilt for uavgjort i hele mitt liv!”
En 82 år lang rekord…
En ting som var sikkert, uavhengig av hvordan denne kampen gikk, var at vår felles kjærlighet Manchester United ville med denne kampen ha spilt 4000 (ja, firetusen) kamper på rad hvor man enten har spilt med eller hatt en egenprodusert spiller i troppen( startellever pluss benk). Dette er en vanvittig rekord og jeg har ikke hørt om eller lest noen steder om en annen klubb som har prestert tilsvarende. Hvis noen kjenner til det så post det gjerne i kommentarfeltet.
Så gratulerer til Manchester United med denne massive rekorden.
Tilbake til gamle synder!
Hva skal man føle etter den første omgangen!? Innvendig var jeg fly forbanna, hvordan er det mulig og falle tilbake til gamle synder mot antatt svakere motstand? Det forstår jeg virkelig ikke…. Manchester United kunne fått en drømmestart da bursdagsbarnet Jesse Lingard hadde en gigantisk sjanse etter kun 20 sekunder pluss Rashford og James brenner sine sjanser. Man Utd. starter kampen ok synes jeg, men så fort laget ikke får den etterlengtede scoringen så faller laget til gamle synder. Stillestående, lite bevegelser og altfor mye trekk i det bakre ledd så her håpet jeg Ole Gunnar fikk fram en tordentale i pausen og vekket innsatsen til samme nivå som vi så mot Spurs og City. “selvmålet” til Lindelöf er bare en ny pinlig hendelse fra VAR, ett soleklart angrep på keeper hvor Everton spilleren helt klart hindrer de Gea! Uansett, en middels omgang av United som måtte heve seg kraftig i 2.omgang hvis tre poeng skulle bli igjen i den røde delen av Manchester.
2.omgang bedre, men langt ifra bra nok!
Bedre prestasjon av gutta synes jeg, men i kamper hvor United skal styre kommer savnet av en tydelig matchvinner frem, man kan se at spillerne prøver, men det holder ikke helt inn. Det positive var at Ole satt inn Mason mye tidligere enn han pleier og Mason er jo en type spiller som kanskje ikke er den som er mest med i spillet, men inne i boksen er han livsfarlig. Hvorfor United sjeldent vinner kamper som ligger og vipper mot lag dem skal slå kan vel bare spillerne svare på! For meg virker det som det er for mange spillere som liker å gjøre ting på egenhånd, og den berømte bokseåpner- pasningen kommer aldri..
Ole Gunnar Solskjær, fra meg er det en bønn at du gir Greenwood mer spilletid. La han spille i hjemmekampene og mot lag vi skal dominere så er jeg sikker på at han vil score sin del med mål samt at det vil gi han den rette utviklingen.
Ny skuffende hjemmekamp og januarvinduet kan ikke komme fort nok for min del.
Dette ble litt av en omstilling fra uken som har vært, en ny uke hvor man er tilbake på Old Trafford og gruppeseieren skulle sikres i Europa League i gruppe L. At United er storfavoritter i gruppens sjette og siste kamp var det ingen tvil om, men spørsmål jeg hadde før kampen var:
Hvordan ville spillerne stille seg mentalt til denne kampen?
Hvilke spillere skulle få sjansen?
Burde man hvile for mange med tanke på kamprytmen?
Tidenes yngste United-tropp spilte i Kasakhstan hvor flere av dem som spilte viste at dem kan ha en fremtid i den berømte Unitedtrøyen, hvor United med litt hell fort kunne vunnet den kampen. For min egen del som supporter hadde jeg en rolig energi til denne kampen. Jeg gledet meg til å se “nye” spillere få sjanse, så måtte man vel egentlig bare krysse fingrene for at dem tok vare på den. Avansementet er jo sikret, men gruppeserier burde være ett naturlig mål med tanke på seedingen/trekningen til sluttspillet. Nå entret jo lag som Inter og Ajax Europa League som ikke gjør det enklere på veien til finalen i Gdansk, men til det sier jeg bare: Bring them on!
Hvis Man Utd unngikk tap i kveldens kamp så ville dem også være sikret gruppeseieren, husk trekningen Mandag 16. desember klokken 1300.
Status i gruppe L før kampen
En søvndyssende affære..
1.omgangen ble dessverre en søvndyssende affære, med hele ni endringer fra forrige kamp forsvinner naturligvis mye av kamprytmen og samspillet. Det er naturlig at Ole Gunnar gir flere spillere sjansen her, men hvorfor Matic starter forstår jeg ikke. Han har vært skadet i over to måneder, at han skulle få spilletid er logisk, men når man er ute så lenge blir man altfor kamprusten. Ser man på laget fra midtbanen og opp er det ikke sjokkerende at det står 0-0 til pause, når laget spiller med så lav intensitet og med kun Greenwood og Martial som naturlige målscorer som knapt fikk en pasning å jobbe med så er det ingenting og si på resultatet. Man Utd skaper kun en sjanse på 45 minutter ved Mata som har ett skudd som ble blokkert. Skuffende omgang og skuffende av spillerne som får sjansen som ikke tar bedre vare på den.
Hva ventet i 2.omgang?
Basert på hva man så i 1.omgang kunne man vel ikke spådd dette? På elleve magiske minutter knuser United bokstavelig talt AZ. Young klinker inn en nydelig scoring som må ha vært en av de vakreste denne sesongen, Mason Greenwood som er klubbens yngste målscorer i Europeisk sammenheng klinker inn to scoringer i toppklasse og da Mata mellom dette har vært iskald og satt en straffe er jo kampen mer eller mindre “game over”. Hva Ole Gunnar har sagt i pausen kan vel egentlig være det samme, for det er ingen tvil om at dette funket. Rett og slett en fantastisk omgang av Manchester Uniteds nest beste menn som endelig tok vare på sjansene (i denne omgangen) som kanskje viser at United har mer å spille på hvis nye skader skulle dukke opp. Dette varmet ett United hjerte.
Nå er det bare å glede seg til trekningen på mandag for og se hvem United skal møte i sluttspillet i Europa League.
Jesse Lingard, en lokal Manchester gutt som splitter fansen slik jeg oppfatter det. Eller la meg omformulere det: Han splitter fansen når han opplever motgang, han er ikke den første fotballspilleren og han blir heller ikke den siste som “hetses” i motgang. For min egen del har jeg klare synspunkter på hva jeg synes om dette, svikte mennesker i motgang ville jeg personlig aldri gjort. Ole Gunnar Solskjær uttalte jo nylig at Jesse var på vei tilbake etter noen personlige utfordringer. Det virker jo logisk for formen hans har vært ekstremt fraværende på banen hvor han har vært overraskende svak.
Når det gjelder Lingard sin Unitedkarriere var han en såkalt “late bloomer” og historien bak Lingard synes jeg egentlig er litt fascinerende og er nok en solskinnshistorie om at hardt arbeid virkelig lønner seg. Han var på lån hos klubber som Leicester, Birmingham, Brighton og Derby samt imponerte periodevis for United, men han slo virkelig igjennom i Unitedtrøyen i 2017/18 sesongen hvor han spilte 48 kamper, han var innbytter i 18 av disse og scoret hele tretten mål. Han har på mange måter dedikert sin fotballkarriere til Sir Alex Ferguson som aldri mistet troen på han, Lingard har selv uttalt hvor tungt det var som 16 åring og se flere av sine kompiser/lagkammerater få sine første proffkontrakter hos Manchester United. Historien som Jesse selv har fortalt handlet om ett møte som snudde alt mellom han, hans familie og Sir Alex på hans kontor hvor han fikk beskjed om at ting kom til og ta tid for han grunnet veksten hans. Sir Alex ga Jesse beskjed om at han kom til og slå igjennom som 23-24 åring, noe som faktisk var ganske imponerende presist. Jesse var 24 da han slo igjennom og dette ble spådd da han var 16, altså hele åtte år tidligere.
Dette sier vel bare litt om Sir Alex sine egenskaper til å lese spillere og deres utvikling, dette viser igjen hvor viktig det er med tålmodighet i fotball.
Lingard er vel i overkant aktiv på sosiale medier for mange, for meg kunne jeg ikke brydd meg mindre. Det er frivillig å følge han i sosiale medier så hvis man ikke liker det så la hver og følge han. Prestasjoner på banen vil alltid være det spillere måles i og hvis formen daler så er det lett å skylde på ulike ting som man ser i sosiale medier. Fotballspillere er jo privilegerte mennesker for mange hvis man tenker på yrket, inntekt og livsstilen som følger. Noen er mer anonyme som f.eks Phil Jones eller Maguire, mens Jesse og Pogba er mildt sagt en smule mer synlig i sosiale medier. Sosiale medier har på mage måter blitt en del av samfunnet, vi er snart i 2020 og hadde det vært sosiale medier i 1985 ville det vært på akkurat samme måten da som i dag, så den ballen er bare å legge dø.
En ekte Manchester gutt som fortjener støtte av fansen…
Jesse Lingard er en av mange egenproduserte og som klubben kan være stolt av. Hvor mange av topp seks lagene har så mange egenproduserte spillere som oss? Ingen! Jeg ser ikke Lindgard på andre steder enn ute på banen så jeg baserer dette på hva jeg har sett live, på TV og gjennom ulike statistikker jeg har lest. Jesse er kanskje ikke den mest talentfulle spilleren som finnes, men for meg så tar han igjen dette gjennom innsats, innsats og innsats. En Jesse Lingard i form løper 10-12 kilometer hver kamp han spiller, dette er for meg meget imponerende tall. I tillegg til dette så har han ufattelig mange “riktige” løp pluss uendelige sprinter, tenk bare på hvor mange spillere han trekker med seg fra motstanderlaget som igjen skaper rom for sine lagkamerater. For å være dønn ærlig blir jeg, eller jeg var overasket, for nå er jeg vant til det, sjokkert over hetsen Jesse Lingard får av egne fans.
Trist med all hetsen…
Ting som “kast han ut, han er ræva, pinlig at han er i klubben, han holder ikke tippeliganivå” er både flaut og trist å lese, men det er min mening. Jeg har mine meninger om Jesse jeg også, men hva er det som gjør at “vi” der hjemme vet best?
Sir Alex Ferguson, David Moyes, Louis van Gaal, Jose Mourinho og Ole Gunnar Solskjær er managare som har trent han, brukt han og alltid beholdt han, hva er det som gjør at ulike supportere vet bedre enn disse managerene? Jeg er ikke ute etter å dømme noen, men det virker for meg som at mange glemmer slike essensielle ting når det gjelder Jesse Lingard sin karriere i Manchester United. Ingen “dårlige” fotballspillere overlever så mange unike managere og jeg synes Jesse må få mye mer respekt enn det han gjør.
I tillegg så er han en fantastisk bidragsyter utenfor banen når det gjelder sitt lokalsamfunn, besøk på diverse sykehus både for eldre og barn, ikke alle som er slik i en verden hvor materialistiske ting fort kan ta overhånd.
En lokal Manchester gutt som fortjener mer respekt i mine øyne og det er knappe 1,5 år siden hvor kallenavn som Lionell Lingard eller Jesse Messi runget på sosiale medier. Overdrevet ja. men dette er fotball, en felles kjærlighet for mange mennesker.
Dette intervjuet er skrevet på både norsk og engelsk, scroll lengre ned for engelsk versjon.
This interview is written in both norwegian and english, scroll down for english version.
Bobby Madley er en tidligere profilert dommer som for under 1,5 år siden dømte stjerner som blant annet Paul Pogba i Premier League, her var han dommer fra 2013 til 2018. Han’s siste kamp som dommer var kampen mellom Everton og Newcastle, før kjærligheten førte han til Norge.
Du startet tidlig på 2000- tallet som fotballdommer, hva var det som gjorde at denne interessen ble mer enn bare en hobby?
Jeg spilte fotball selv fram til jeg var 16 for mitt lokale lag Ossett Town, som nå heter Osset United. Her har jeg fortsatt rekorden som klubbens største målscorer med 91 mål på en sesong, noe jeg er veldig stolt av enda. Jeg spilte akademifotball for klubber som Leeds og Barnsley, men jeg var vel aldri god nok til å bli proff, det var vel egentlig så enkelt. Vi hadde en dommer som dømte våre hjemmekamper da jeg spilte med mitt lokale lag og ofte lot jeg han få gjennomgå i kampens hete så han utfordret meg til og ta dommerkurs noe jeg gjorde. I tillegg tok jeg med broren min for selskapets skyld, kurset gikk veldig bra selv om ingen av oss hadde en intensjon om å bli dommere. Det gikk jo veldig bra, vi ble Premier League dommere hvor på han fortsatt er det i dag. Så på en måte kan man si at jeg “falt” inn i dommeryrket ved en tilfeldighet, men jeg har virkelig lidenskap for det å være dommer.
Det må ha vært spennende og dømme så mange stjernespillere samt det å være i kampens hete i den beste ligaen i verden?
Jeg får mange spørsmål om jeg blir “starstrucked” osv, men for meg som var profesjonell dommer så er man 100% fokusert på å gjøre en god jobb, og da blir alle sammen bare vanlige mennesker som spiller fotball. Man jobber jo sammen og man er både på fornavn og kallenavn med mange av dem så det er vel egentlig kun når man ser en kamp live på stadion eller hjemme hvor man kanskje tenker litt mer over hva man drev med, en ydmyk følelse dukker ofte opp da, men i bunn og grunn er det jo bare 22 menn som spiller fotball.
Du har vært dommer i Premier League i mange år, en liga med mange store stjerner, hva synes du var den største utfordringen ved å dømme i Premier League?
Det må være utviklingen av spillet totalt sett, det å være dommer i England er veldig vanskelig. Det er veldig fysisk og man må være på tå og hev med kommunikasjonen til enhver tid. Presset er enormt i PL. og f.eks er en overgang for en dommer fra Championship til Premier Leage massiv med tanke på nivået samt alle kameraene som følger med til enhver tid. På en annen side så er det som sagt mye mer presisjon i PL. blant spillerne så hvis en spiller f.eks slår en pasning på 40 meter så treffer han som oftest og slike ting gjør det lettere for en dommer og følge med. Det vanskeligste å følge med på er at med så mange gode spillere blir det ofte “hendelser” innenfor 16 meteren så man må være fokusert hele tiden slik at man tar den riktige avgjørelsen. Det er ingen hemmelighet at pressen og spillere kan være nådeløse og hvis man gjør feil så må man lære av dette samt komme seg videre så fort så mulig da den neste kampen fort kan være om få dager. Psykologisk kan jo dette være tøft for mange, jeg leser avisen etter en kamp f.eks og hvis jeg har gjort en feil så får man virkelig kjenne på det, men som oftest så trengte jeg ikke en avisartikkel for og fortelle meg at jeg gjorde feil. Det viktigste var at man lærte av det og gikk videre.
Du har jo flyttet til Norge nå, hvordan går det med tilpasningen fra England til Norge med tanke på vinteren osv?
Jeg flyttet hit i november i fjor, det var nok kanskje lurt for da traff jeg på den norske vinteren med en gang. Ellers trives jeg veldig godt i Norge og jeg husker jeg spurte noen hva nasjonalretten var, hvor jeg fikk beskjed om at det var taco og grandiosa, for meg hørtes ikke akkurat det veldig norsk ut:) Jeg prøver og tilpasse meg den norske kulturen så jeg spøker med dette på sosiale medier, men jeg liker meg utrolig godt i Norge. Jeg husker første gang jeg kom til Norge, jeg var assistentdommer i en kamp i Trondheim, likte virkelig byen, og den samme følelsen fikk jeg da jeg var i Oslo for første gang. På mange måter følte jeg meg hjemme her og det er jo ganske nærme England.
Du har dømt i norsk 3.- og 4. divisjon, det må ha vært en stor overgang fra Premier League?
Da jeg flyttet over til Norge hadde jeg ett møte med Terje Hauge som er dommersjef i NFF, her var avtalen at jeg skulle starte i 4.divisjon som selvfølgelig er en stor overgang fra Premier League, men dette har på mange måter fått meg forelsket i det å være dommer samt være en del av spillet igjen. Norsk 3.divisjon var ett veldig fint sted å dømme, fri for kameraer og spillere som ikke tjener millioner av kroner som bare vil spille fotball. Min siste kamp i år var i 2.divisjon i Post Nord ligaen hvor jeg dømte Grorud som rykket opp og det var en hyggelig opplevelse som jeg virkelig satte pris på. Selv om jeg har dømt i Premier League så er det ikke noe enklere og dømme slike kamper, kanskje jeg får mer respekt som dommer, men det er fortsatt 22 mann som skal spille en fotballkamp, og tro meg jeg slipper ikke unna hvis jeg gjør en feil, hehe..F.eks den siste kampen jeg dømte hvor Grorud spilte: før det hadde gått 20 minutter hadde jeg gitt en straffe, annullert ett mål, gitt ett rødt kort samt gitt tre gule kort og jeg husker bortelagets trener gikk bort til meg og sa i pausen: “Hva slag forestilling var dette? Har ikke du dømt i Premier League?” Han hadde nok forventninger til at jeg skulle være feilfri, men alle gjør feil iblant. Det viktigste er å lære av det for så og komme seg videre.
For meg var du blant de beste dommerne i den engelske ligaen, hva vil du si er de største forskjellene mellom engelsk og norsk fotball?
Fotballbanene er ett eksempel på en stor forskjell, i Norge er det mange kunstgressbaner som gjør at man spiller på en annen måte når det gjelder taklinger osv. hvor man fort kan skade seg selv. De norske spillerne i England var veldig enkle å dømme og hadde som oftest den samme mentaliteten som de engelske spillerne hadde, de kommuniserte på en flott og respektfull måte. Det er det jeg virkelig setter pris på blant de norske spillerne. Det er så klart ikke like raskt og teknisk som engelsk fotball, men her i Norge vil man jo bare spille fotball. Det er lite filming i Norge og dem som gjøre det er lett og plukke ut for nordmenn er veldig dårlig på filming. Det setter jeg veldig pris på som dommer.
Din første kamp som dommer i Premier League var mellom Southampton og West Brom i 2013, i denne kampen delte du ut hele tre røde kort, hvordan vil du beskrive din debut som dommer?
Southamptonen var en 5 timers kjøretur for meg fra nord i England. Tidligere i PL. fikk ikke dommerne lov til å reise samlet før kamp så jeg tok denne kjøreturen alene. En ting jeg ønsket meg på mange måter som fersk dommer var så klart en enkel 0-0 kamp uten de store kontreverser, som du selv sier så skjedde det en del i denne kampen, men alle tre røde kortene var korrekte så det var gode avgjørelser. På den tiden var jeg ikke en Premier Leage dommer, jeg var dommer i Championship, men jeg hadde fått denne muligheten, morsomt var det også at programmet “match of the day” i England gjorde en sak ut av denne nye dommerne som gjorde en stor kamp. Det var veldig hyggelig det, men her er faren at man fort kan lene seg på dette, for meg var det viktig å fokuserer på neste kamp og la fortid være fortid. Man får sjeldent positiv omtale som dommer så det er lett og la seg blende av dette når det en sjelden gang kommer. Jeg var veldig takknemlig for sjansen jeg fikk den gang som dommer og man kan vel trygt si at det finnes ingen “safe” kamper å dømme i Premier League uansett hvem man dømmer.
Har du noen gode minner som dommer i Premie League du vil trekke frem for leserne?
En artig historie som jeg husker godt var den dagen Huddersfield (som er mitt favorittlag) hadde hjemmekamp mot Man Utd, den samme dagen var jeg fjerdedommer under Man City sin kamp. Dette var Huddersfield sin største kamp på mange år og laget var jo nyopprykket til Premier League, og jeg forventet ett stygt tap faktisk. Etter 20 minutter kom det opp på tavla at Huddersfield ledet 2-0 mot Man Utd. og jeg trudde ikke mine egne øyne. Innvendig boblet jeg av glede, men samtidig var jeg på jobb under en annen kamp så jeg var nødt for å skjule følelsen mine, etter 60 minutter kom det opp at United hadde redusert og da tenkte jeg at nå sprekker laget mitt, men etterhvert som kampen gikk vant Huddersfield 2-1 til slutt samt at City vant sin kamp hvor jeg var fjerde dommer. Etter kampen kom Pep Guardiola bort til meg og sa: “Ja, dette var en bra dag for oss begge”, hvor jeg svarte han: “hva mener du?”, “Jo, City vant og United tapte mot Huddersfield så det er jo en bra dag for oss begge, er det ikke? Jeg vet du er Huddersfield supporter” sa han med ett glimt i øyet.
Du har dømt mange lag med forskjellig spillestil, hvilken kamper/lag er de tøffeste å dømme i Premier League?
Interessant spørsmål, kamper i de lavere divisjonene er alltid meget vanskelig å dømme da disse ofte består av lokale spillere som virkelig verdsetter det og spille for sitt lokale lag. Det er mange tøffe kamper å dømme som f.eks Liverpool vs. Everton i kveld (hadde kveldskamp den dagen intervjuet var), men det var mye tøffere å dømme de for 30 år siden da begge lag som oftest bestod av mesteparten lokale spiller som også var supportere av sitt lag, som virkelig hatet motstanderen. I dag er jo dette litt annerledes med mye utenlandske spillere på lagene, disse forstår kanskje hva det betyr for fansen, men kanskje ikke for klubben dem spiller for. I Premier Leauge gjenspeilte som oftest spillestil hvordan manageren var, ta f.eks Stoke da dem var i Premier League, de hadde en knalltøff manager i Tony Pulis og han hadde alltid en vanvittig fysisk måte og spille fotball på, dette var alltid knalltøffe kamper å dømme.
Traff du noen gang Sir Alex Ferguson som dommer?
Det var en kamp hvor jeg var assistentdommer for en sesong som 23- åring og Sir Alex var trener. Den opplevelsen jeg hadde da var egentlig en artig historie, som dommer tar man alltid en sjekk i garderoben for å se at alt er ok, jeg visste at Sir Alex var i garderoben, men det er sjeldent at lagets manager åpner døren når man banket på, i 99 av 100 tilfeller var det en annen så det var det jeg var forberedt på. Da jeg banket på døren åpnet Sir Alex døren og jeg ble så paff at jeg presterte og si: “hei kjære!” Du kan jo tenke deg hvor flau jeg ble, men han tok det hele med ett smil 🙂
VAR ble tatt i bruk denne sesongen og det går knapt en helg uten diskusjoner, hva synes du om VAR så langt denne sesongen?
VAR har i hvert fall vært interessant så langt, jeg jobbet med dette da jeg var dommer i England. Det var et treningsprogram for oss dommere som varte i 18 måneder før det kunne tre i kraft, folk tror ofte at det kun er mennesker som sitter på ett VAR- rom og tar en avgjørelse på hva dem ser. VAR er så utrolig mye mer og er ett meget komplekst system, listen ble vel satt høyt og det har vært noen helger hvor det var mye hendelser, men jeg synes det har roet seg litt og er veldig bra. Det er ekstremt viktig at hendelser evalueres slik at man får utviklet dette i riktig retning. VAR kommer aldri til å bli perfekt, husk at man ser på ting på forskjellige måter, du kan si at en hendelse er rødt kort, mens jeg kan si at det er gult. Det viktigste er at de åpenbare hendelsene blir korrekte.
VAR fungerer bedre i land som Italia og Spania, hva synes du man burde gjøre annerledes for og sikre at VAR fungerer optimalt?
Det er viktig at alle husker på at vi startet med dette i august og vi er i desember nå, i disse landene som du nevner har VAR vært i bruk i flere år nå og jeg kan love deg at det ikke fungerte som det gjør i dag ved oppstarten i disse landene. De har fått tid til og utvikle dette på den riktige måten selv om dem fortsatt har problemer, se på rugby og cricket hvor dem har hatt videodømming i 30 år, her jobber dem fortsatt hele tiden med og bli bedre. Vi må ikke tro at VAR er kommet for og gjøre fotballen perfekt. Ett annet problem er hvis man er supporter, ta Premier Leage vs Serie A: I Serie A er fotballen mer taktisk og saktegående, mens i Premier League er det som oftest full gass hele tiden. Hvis man tar bort lidenskapen og hurtigheten fra Premier League vil jo mye av sjarmen bli borte, så VAR kan ikke bruke 2-3 minutter på og ta en avgjørelse. Jeg mener at vi må gi VAR tid så vil man se tilpasninger og fremgang.
En ting jeg alltid har lurt på med VAR er disse linjene som vi ser på TV`n, hvem er det som “tegner” opp disse?
Det er ett selskap som heter Hawkeye som brukte denne videoteknologien først, her må dem kalibrere hver eneste linje på den gjeldene bane med hvert eneste kamera slik at når man f.eks har en offsideavgjørelse må man bruke det kameraet som har kalibrert det aktuelle området. På dette området er teknologien fantastisk. De linjene som vi ser på TV er ikke linjene som brukes, disse er medieskapt og legges oppå den aktuelle streken da den opprinnelige linjen er ekstremt tynn og skal fange opp alt, selv om det kun er en millimeter som avgjør en hendelse. Det dommerne ser i VAR- rommet er en annerledes linje enn de som seerne får ser på TV der hjemme, så jeg skjønner at man fort kan bli fortvilet, men som sagt VAR- rommet ser det helt presist og er perfekt.
Helt til slutt, du har dømt mange store stjerner i din tid som dommer i England, hvilken spiller eller spillere var de vanskeligste å holde styr på?
En dommer oppholder seg mye midt på banen og da er det naturlig at det er flest midtbanespillere som er rundt deg, her ligger mye av utfordringene i at man ofte forventer hvor en pasning slås, men med spillere som Eden Hazard, Kevin de Bruyne og David Silva kommer de mest utrolige pasningene helt andre steder på banen enn forventet. Dette var spillere som skilte seg ut for meg som dommer, husk at jeg hadde den beste plassen på banen 🙂
Tusen takk til Bobby😊
English version:
Bobby Madley is a former high profiled referee who less than 1,5 year ago was a refeere for players like Paul Pogba in the Premier League, were he was a referee from 2013 to 2018. His last match as a referee in the Premier League was the match between Everton and Newcastle, before love brought him to Norway.
You started as a football referee in the early 2000s, what made this to be more than just a hobby for you?
I played football until I was 16 for my local team Ossett Town, they are now called Osset United. Here I still hold on to the record as the club’s top goal scorer with 91 goals in a season, which I am very proud of 😊. I also played academy football for clubs like Leeds and Barnsley, but I was never good enough to become a professional. We had a referee who were our regular referee in our homegames and when I was playing for my local team I often let him hear my opinions in the heat of the match. Based on this he challenged me to take a referee-course which I did. I brought my brother for the sake of the company to the course and it went very well, even though none of us had any intention of becoming referees. We both became Premier League referees and my brother is still there today. So, in a way, one could say that I “fell” into beeing a referee, but I really have a passion for being a referee and I love it.
It must have been exciting to be a referee to so many big players as well and be in the heat of the big games in the best league in the world?
I get a lot of questions about being “starstrucked” etc when I am out on the pitch, but for me as a professional referee you are 100% focused on doing a good job, and then everyone just becomes ordinary people who plays football. You work together with them so you get to know them better so after a while you are both first and nick names with many of them. So it is really only when you see a match live in the stadium or at home where you might think a little more about what you are doing, a humble feeling often pops up then but basically it`s only 22 men playing football.
You have been a Premier League referee for many years in a league with many big stars, what do you think is the biggest challenge of beeing a referee in the Premier League?
It has to be the development of the game overall, being a referee in England is very difficult becuse it`s very physical and you have to be on your toes with your communication at all times. The pressure is enormous in the Premier League and for example, a transition from a Championship to Premier League referee is massive if you think about the level and quality of the teams and players. To that you can add as well all the cameras that are watching you and those are all over the pitch at all times. On the other hand, there is so much more precision in the Premier League regarding the players so if a player hits a pass of 40 meters he usually hits his teammate and such things make it easier for a referee to pay attention to the game and incidents that might happen. The hardest thing to keep track on is that with so many good players, there are often “incidents” around the box so you have to be focused all the time. It’s no secret that the english press and players can be relentless to you if you make mistakes, but then you have to learn from it as well as move on as soon as possible, due to the next game that can be in a few days, so you have to be prepared as fast as you can. Psychologically this can be tough for many referees, I usually read the newspaper after a game and if I have made a mistake then you really get to know about it there, but I don`t need a newspaper-article to tell me that I did wrong, for me the most important thing is to learn from it and move on as a referee
You have moved to Norway, how has it been to adjust from England to Norway regarding to the winter etc.?
I moved here in November last year, I think is was a good idea for me to meet the Norwegian winter right away😊 I like it a lot here in Norway and I remember asking someone what national dish was in Norway, were I was told it was taco and pizza grandiosa, to me that didn’t exactly sound very Norwegian 🙂 I try to adapt to the Norwegian culture and I joke a lot about this on social medias, but I really enjoy it here Norway. The first time I came to Norway, I was an assistant referee in a match in Trondheim, really liked the city, and I got the same feeling when I was in Oslo for the first time so in many ways I felt at home here and it is quite close to England as well and that’s a bonus for me.
You have been a referee in the norwegian 3 and 4 division, it must have been a major transition from the Premier League for you as a referee?
When I moved to Norway, I had a meeting with Terje Hauge, the NFF’s refereeing director, here the agreement was that we had that I would start in the 4th division, which of course is a major transition from the Premier League, but this has in many ways made me fall in love again in being a referee as well as being part of the game again. Norwegian 3rd Division was a very nice place to start as referee again, free of cameras and players who do not earn thousend`s of pounds and who just want to play football. My last game this year was in the 2nd Division game in the Post Nord League where I was a referee in Grorud`s last game were they got promoted. That was a good experience that I really appreciated. I have been a referee in the Premier League and it is not easier to be a referee in that kind of games, maybe I get more respect as a referee, but there are still 22 men who play`s a footballmatch, and believe me I will not get away with it if I do a mistake. In my last game at Grorud, before 20 minutes had passed in the game I had given a penalty, disallowed one goal, given a red card and given three yellow cards and I remember the away team’s manager went at me and said during the halftime: What kind of performance was this? Haven’t you been a referee in the Premier League? I think he had expectations for me to be flawless out on the pitch, but everyone makes mistakes sometimes. The most important thing is to learn from it and then move on.
For me you were among the best referees in the Premier League, what will you say that is the biggest diffrence between english and norwegian football?
The football pitches are one example of a major difference, in Norway there are many artificial pitches that will make you to play in a different way when it comes to things like tackles etc where you quickly can injure yourself. The Norwegian players in England were very easy to communicate with and usually they have the same mentality as the English players, they communicate in a such great and respectful way. That’s what I really appreciate among the Norwegian players. Also it is obviously not as fast and technical as english football, but here in Norway you just want to play football. There is almost no things like “diving” in and those who do makes it easy for me to catch because Norwegians are very poor at “diving” 😊 That’s a good thing for a referee.
Your first match as a Premier League referee was between Southampton and West Brom in 2013, and in this match you handed out three red cards, how would you describe your debut as a referee?
Southampton was a 5 hour drive for me from the north of England and at that time in the Premier League the referees were not allowed to travel together before the match, so I took this drive alone. One thing I hoped for, as a fresh referee was a simple 0-0 match without the big controversies, but a lot of things happen during this match. I handed out three red cards that were correct so it was good decisions but still a lot of action happen in that game. At that time I was not a Premier League referee, I was a Championship referee, but I got this chance and I loved it. That same day the “match of the day” program in England made a story out of this new referee making his Premier League debut, but here is the danger that you can quickly lean on, all theese postive words from the english press but for me it was important to focus on the next game and to let the past be the past. As a referee you rarely get positive publicity so it is easy to get carried away when it happens. I was very grateful for the chance I got at that time as a referee and you can safely say that there are no “safe” matches to be a referee in the Premier League, no matter which game you appear in.
Do you have any good memories as a Premier League referee you want to highlight to the readers?
One funny story I remember well was the day Huddersfield (which is my favorite team) had a homegame against Man Utd. That same day I was the fourth referee during Man City’s game and at the same time Huddersfield was going to play their biggest match in many years. Huddersfield were newly promoted to the Premier League so I expected them to loose quited easily, but after 20 minutes Huddersfield were 2-0 up against Man Utd and I couldn`t believe my own eyes. Inside I was bubbling with joy, but at the same time I was at work during another match so I had to hide my feelings. Then after 60 minutes I heard that United had scored a goal and is was 1-2 and then I thought that now my team is gonna loose, but as the match went on Huddersfield won the game 2-1 and City won their match. After the game, Pep Guardiola came over to me and said, “Yes, this was a good day for both of us”, to which I replied: “What do you mean?”, “Yes, City won and United lost to Huddersfield so it is a good day for both of us, isn’t it? I know you’re a Huddersfield supporter,” he said with a twinkle in his eye to me😊
You have been a referee for many teams with different playing styles etc, which games / teams are the toughest to handle in the Premier League?
Interesting question, matches in the lower divisions are always very difficult to be a referee in as they often consist of local players who really appreciate and value to play for their local teams. There are so many tough matches to be a referee in such as Liverpool vs Everton tonight (had an evening match the day the interview was) but this game was a lot tougher to be a referee in 30 years ago when both teams usually consisted of mostly local players who were also supporters of their team and who really hated their opponent. Today, this is a bit different with a lot of foreign players in the diffrent teams, these players may understand what it means for the fans, but maybe not for the club they play for. Also in the Premier Leauge, the teams most often are reflected of the style to the manager, for example take Stoke when they were in the Premier League, they had a tough manager in Tony Pulis and he always had a physical way to play football, these were always tough games to be a referee in.
Did you ever meet Sir Alex Ferguson as a referee?
There was one match ine the season were I was an assistant referee for a season. I was 23 years old and Sir Alex was the manager for Man Utd, as a referee you always take a trip to the dressingroom to see that everything is ok, I knew Sir Alex was in the dressingroom, but it is rare for the team’s manager to open the door when you knock on the door. In 99 out of 100 times it will be another person that opens the door so that was what I was prepared for. When I knocked on the door Sir Alex opened the door and I became so shocked that I managed to say: “Hi Love” You can imagine how embarrassed I was but he took it all with one big smile 🙂
VAR is a new thing for the Premier League this season and there is hardly a weekend without discussions, what do you think of VAR so far this season?
VAR has the least been quite interesting so far, I worked with VAR when I was a referee in England. It was a trainingprogram for us that were referees and this program lasted for 18 months before it could be presented to the Premier League. People often think that VAR are just people sitting in a VAR room and making a decision based on what they see. VAR is so much more and is a very complex system, the bar was probably set to high and there have been some weekends where there were a lot of incidents, but I think it has calmed down a bit and it is going forward. It is extremely important that incidents are evaluated in order to develop VAR in the right direction. VAR will never be perfect because that we look at things in different ways, one person can say that a incident is red card, while I can say it is yellow. The most important thing is that the obvious incidents are corrected.
So far VAR works better in countries like Italy and Spain, what do you think should be done differently to ensure that VAR works as it should?
It is important that everyone remembers that we started with VAR in August and we are in December now, in these countries that you mention, VAR have been in use for several years. I can promise you that it did not work as it does today at the beginning in these countries. They have had time to develop VAR the right way even though they still have problems. You can watch a rugby or a cricket game where they have had VAR for 30 years, here they are still working to improve. We can`t believe that VAR has come here to make the football perfect. Another problem is if you are a supporter is, take Premier Leage vs Serie A: In Serie A, football is more tactical and slow going, in the Premier League it is usually full spead all the time and if you take away the passion and speed from the Premier League, a lot of the charm with english football will be gone, so the VAR can’t spend 2-3 minutes making a decision. I think we have to give VAR some time and then we will see adjustments and progress.
One thing I’ve always wondered about VAR is the lines that we see on the TV, who’s “drawing” theese?
There is a company called Hawkeye that has used this video technology before, here they have to calibrate every single line in every arena before the game with each camera, so that when you have an offside decision, for example you have to use the camera that has calibrated the area were the incident has happend. The technology here is amazing, the lines that we see on TV are not the lines used in the VAR room, they are media-created and put on top of the current line as the original line is extremely thin so it will capture everything, even if only a millimeter determines an incident. What the referee are seeing in the VAR room is a different line from what the viewers get to watch on TV at home, so I understand that people can be confused, but like I said the VAR room can see incidents absolutely accurate.
In the end, you have been a referee for many big players in your time in England, which player or players were the most difficult to keep track on?
As a referee you stay in the middle of the pitch most of the time during the game so it is natural that it will be a lot of midfielders around you. Her lies a lot of the challenges for the referees because you often expect where a pass is going, but with players like Eden Hazard, Kevin de Bruyne and David Silva that can hit the most incredible pass during a game that is completely unexpected. These were players who stood out for me as a referee and I remember becuse I had the best place to watch this 🙂
Thank you so much Bobby for taking the time for this interview, it was really nice to meet you as well as hear your views about theese topics😊
Man skal ikke hvile lenge på laurbærene i Premier League, knappe tre dager etter 3 poeng mot Tottenham ventet Man City på Etihad, for meg den vanskeligste banen for United og spille på. Før kampen var United på 8.plass, men jeg bryr meg fint lite om tabellplassering da fokuset for meg er “gjenreisningen” av Manchester United som klubb, ikke for en kamp eller ti, men for de neste 10-15 årene. Områder som talentarbeid, scouting, spilletid for de unge spillerne og å hente spillere som forstår klubbens DNA er det viktigste. We will never die er en grei huskeregel!
Slik som Man Utd. har vært denne sesongen så kan man si at laget har vært som en ufarlig kinaputt i noen kamper, men så ser man hva laget kan i enkelte kamper igjen hvor de er ett fyrverkeri av ett fotballag, på sitt beste og skadefritt er United i verdenstoppen, men på sitt verste en middelhavsfarer. Dette baserer jeg ikke på kvaliteten på laget for den er massiv, men det sier jeg på grunn av bredden i stallen. En til to skader på nøkkelspillere og klubben sliter voldsomt da vi ikke har noen fullverdig erstatter på plass. Noen ganger sårer sannheten, men ofte trenger vi å høre den som supporter.
Hvis United skulle vinne i dag måtte effektiviteten sitte samt disse enkle baklengsmålene måtte unngås. Manchester United møter ett City- lag som har slitt mer enn vanlig denne sesongen, men som er ett av de beste lagene i verden uansett. For Uniteds del måtte Scottie eie midtbanen, De Gea måtte stenge buret og sjansene United skaper måtte settes. Høye krav kanskje, men slik har det blitt i Premier League nå.
Kontret City i senk i første omgang…
For en 1.omgang vi var vitne til!? Her klarer United faktisk og løfte seg fra 1.omgangen mot Spurs og jeg er så ufattelig stolt av laget. Når man leder 100% fortjent 2-0 borte mot City så burde man ikke klage, så det skal jeg heller ikke gjøre. Ett ord beskriver denne omgangen: Fyrverkeri! For en innsats og for ett lagspill, her ser vi en Martial som er duellsterk som aldri før og den troen vi hadde foran (tidvis fire med Lingard) er konstante uromoment. Fred og Maguire spiller sine beste omganger i United trøyer som er vakkert å se på. Husk at tålmodighet er en dyd ikke alle besitter. Marcus Rashford er i sitt livsform og kunne fort ha scoret tre mål denne omgangen, det som overasker meg litt er hvor mye trøbbel Wan-Bissaka har med Sterling så her måtte han steppe opp i 2.omgang for Sterling er verdensklasse og City er ekstremt gode med ball. Den straffen United fikk var soleklar og Martial har marginene på sin siden da han setter inn 2-0 via stanga, men det spiller ingen rolle for er det noe Manchester United fortjener så er det og ha marginene på sin side. Nå var det bare og håpe Ole Gunnar holdt spillerne på samme tåhev i de siste 45 minuttene….
En omgang som å se maling tørke…..
Jeg blåser i hvordan eller hvorfor, 2.omgangen var ett langt mareritt og det var som å sitte og se maling tørke sekund for sekund, slik føltes det samtidig som angsten spredde seg gjennom hele kroppen og svetten rant.. Man Utd. var ett helt annet lag i denne omgangen og det er kanskje for tøft og spille to eksemplariske omganger. Man City hadde ballen omtrent hele tiden og reduserte nok fortjent, men uansett selv om det var i overkant spennende så vinner United denne kampen fullt fortjent. Nå håper jeg dere som har klagd på Ole Gunnar og laget kan gi begge parter litt “cred” for denne uken har laget vært vanvittig gode. Endelig ser vi var som bor i dette laget, så derfor sier jeg tusen takk til Manchester United og tusen takk til verdens mest kjente nordmann, vår elskede manager Ole Gunnar Solskjær. Selvfølgelig slapp United inn mål igjen, men som jeg alltid sier: Så lenge man vinner så klager man aldri.
Nå er jeg svett, hes, sliten og dusjen venter… Ha en magisk lørdag kjære Manchester United venner 🙂
Man kan vel si at julestemningen kanskje har tatt meg, og jeg ønsker å gi noe tilbake til alle dere som følger Unitedtim. Jeg vil at dere skal vite at jeg virkelig setter pris på dere og i den forbindelse slår jeg på stortromma med denne konkurransen fordi jeg ønsker å dele det jeg kan til dere.
I denne konkurransen kommer jeg til å trekke ut hele fire (4) signerte drakter/t-skjorter som er signert av enten en aktiv eller tidligere Manchester United spiller, den jeg trekker ut først får trøye nummer 1 og slik fortsetter det til alle fire er trukket.
Her er premiene i konkurransen:
Nummer en: signert av Daniel James
Nummer to: signert av Wes Brown
Nummer tre: signert av Denis Irwin
Nummer fire: signert av Ronny Johnsen
Konkurransereglene er som følgende:
1: Følg facebooksiden Unitedtim
2: Del konkurransen offentlig på din facebookside, kun de som deler offentlig er gyldig deltager.
3: Skriv “liker og delt ” i kommentarfeltet under artikkelen på Facebooksiden Unitedtim
Konkurransen varer frem til tirsdag 10.12.2019 klokken 1800, vinnerne annonseres kort tid etter samt at vinnerne får PM først.
Bildet er tatt fra helgens kamp mellom Manchester United vs Aston Villa
Plutselig var man tilbake til hverdagen hjemme i Norge etter en fantastisk helg i Manchester, selv om resultatet mot Villa var skuffende. Trøsten var vel at man knapt rakk å snu seg før Manchester United skulle ut i en ny knalltøff kamp på drømmenes teater. Forventninger og følelser rundt denne kamper var “plenty”, Spurs har tre strake seire, bøtter inn med mål, men slipper også inn mye. Kunne Tottenham sine svakheter defensivt bli Uniteds nøkkel til tre poeng var min hovedtanke. Legger man til Uniteds form så er ikke den veldig bra med to uavgjorte og ett tap på siste tre, men her har United scoret 6 mål på tre kamper så la oss ta med det positive.
Min største bekymring var midtbanen hvis McTominay ikke spilte, var han skadet håpet jeg Garner skulle få en sjanse fra start på Uniteds midtbane i tospann med Fred, for uten han har midtbanen vært meget svak. I midtforsvaret kunne jeg tenkt meg å se Maguire sammen med Tuanzebe noen kamper fremover, det er bare en teori og mulig jeg tar feil, men så langt virker det ikke som Harry og Victor spiller hverandre gode. Jeg tror Maguire og Tuanzebe blir mer kompakte som stopperpar med sine forskjellige ferdigheter for United som matcher hverandre bedre.
Læregutten vs. mesteren, Ole Gunnar Solskjær vs. Jose` Mourinho….
En ting jeg er møkk lei for å si det rett ut er all den statistikken pressen koker gryte på, hvorfor i all verden skal man hele tiden knuse tall som ikke er sammenlignbare for å “trykke” Ole Gunnar ytterligere ned? Ja, han må plukke mer poeng som manager, alle ser det, men har dere tenkt på spillerstallen? Skadene? Det brister hjertet mitt slik poengfangsten har vært denne sesongen, men vi kan ikke “spise” managere hele tiden, jeg kan forstå at mange synes Pochettino frister, men dette blir for meg som å kikke på enn annen damen mens man har en selv! Moyes, van Gaal og Mourinho har vært managere, klubben har hatt stjernespillere som De Maria og Falcao, og Moyes fikk jo Mata flydd inn fra London som også skulle snu skuta. Det handler ikke om navn, ferdigheter eller størrelse som manager eller spiller, for meg handler det om og få 100% tillit som manager fra styret, tid og det aller viktigste: Du må passe inn, uansett om du er spiller eller manager.
Når det gjelder statistikk så har jeg kun dette å si:
Statistikk er Satans form for matematikk, her rekker tallet og tilfeldigheten hverandre hånden i kampen mot det individuelle.
Klart beste laget i 1.omgang…
Tar man bort siste 13 minuttene så leverte United en magisk omgang, at det stod 1-1 er ett mirakel for United har rundspilt Spurs fullstendig. Basert på sjansene som United har ved Greenwood, Lingard og to ved omgangens soleklart beste spiller Marcus Rashford så ville 3-0 til hjemmelaget vært fortjent, for ikke å snakke om suseren til Rashford som Gazzaniga slår på en mirakuløst vis i tverrleggeren. Hva Fred og Young driver med på scoringen til Dele er ikke godt og si, men “cred” til Dele for måten scoringen ble utført på. Skal man oppsummere 1-1 til pause med ett ord så vil jeg skrive: Ran!
Nå måtte bare gutta levere en like magisk 2.omgang med mer effektivitet…
Vel, det ble vanskelig å følge opp 1.omgangen, men for en drømmestart da gasellen Rashford setter inn ett iskaldt straffespark som ble hans niende scoring for sesongen og den tolvte totalt, noe som garantert ga United selvtillit til å dra dette i land med tre poeng. Scott er unik i sin rolle med sin suverene innsats og sammen med Fred leverer dem begge en solid kamp i dag. Det var så utrolig deilig å se spillerne følge kampplanen til Ole Gunnar til punkt og prikke, for ett United i form med selvtillit er ett fryktelig godt fotballag!
En liten “funfact” her på slutten er at Lindelöf er den eldste som har scoret for United denne sesongen med sine 25 år, så man kan trygt si at med videre progresjon under Ole Gunnar så ser fremtiden lys ut.
Tusen takk Manchester United og tusen takk til deg Ole Gunnar Solskjær!
Ha en riktig god kveld videre kjære Man Utd venner 🙂
Gårsdagens kamp på Old Trafford var en skuffende affære, men dagen startet perfekt 🙂 Sola strålte da vi våknet opp over hele Manchester, frostrøyk og isklart, noe lå i lufta.. Vi satte kursen som vi pleier tre timer før avspark til nydelige Old Trafford, det var god stemning i gatene og folk var happy. Da vi kom til stadion og fikk tatt noen bilder hadde Remington, som er en ny sponsor for United, en stand hvor Wes Brown var så da var det bare å stille seg tålmodig i kø for dette samt få han til å signere noen effekter.
Da portene åpnet ca. 2 timer før kamp var det bare å komme seg inn, vi skulle sitte på Sir Bobby Charlton Stand, siden hvor spillerbenken er på. Dette er den beste siden å sitte på synes jeg samt at det ofte er noen eks- Unitedspillere som vandrer rundt nede ved TV- kameraene enten som TV- pundits eller på sponsoroppdrag. Heldigvis skuffet ikke gårsdagen heller, jeg fikk møte noen tidligere spillere, og som alltid når jeg tar bilder går ansiktet i alle retninger.. Haha
Her er de jeg traff før kampen startet:
Bryan Robson
Danny Webber
Rett og slett en fantastisk start, kunne United fortsette gleden?
Nei, dessverre ikke. En ting overrasket meg veldig og det var at Pereira fikk en ny sjanse da formen hans har dalt kraftig den siste tiden, inn håpet jeg på en frekk sjanse til James Garner. Uansett Ole er sjefen og det lever jeg lenge med.
Kampen sett under ett var langt ifra en følelsesfattig berg og dalbane. United var katastrofalt dårlig til pause og det skulle aldri i livet ha stått 1-1, men ja takk sier jeg. United var på samme nivå som de var i 72. minutter mot Sheffield United i forrige PL- kamp og slike kamper er ett mareritt å sitte og se på live. Det var ingen tydelig preg på spillerne som tilsa at de hadde lagt bak seg en uke med trening hjemme. Ufattelig mange støttepasninger i forsvaret og man så at f.eks Fred ville mye, men at han hele tiden skal for dypt ned og hente ballen. Det jeg sliter veldig med å forstå er at det er så ekstremt strekk i laget når United angriper, det blir veldig ofte fem eller seks støttepasninger før man måker opp en feilpasning.
2.omgangen er noe bedre, men ikke bra nok…
Solskjær sa vel noe som funket, men for meg er det for mange som ikke har sterk nok kjærlighet til klubben og ikke brenner for laget ute på matta. Det er ingen tvil om at midtbanen er ekstremt svak og man kan si hva man vil om Fred, men vi kan ikke forvente at han skal dra laget, sammen med McTominay har han vært suveren.
I dag vil jeg legge på en stor minus til dommeren som var ufattelig svak og falt for alle triksene til Aston Villa, maken til filming og drøying er bare helt latterlig. Old Trafford kokte over ved flere anledninger og her skuffet Villa meg voldsomt for jeg hadde aldri forventet dette av ett så godt lag som dem.
I perioder valser United over dem i 2.omgang, men United får aldri helt grepet på kampen selv om trioen foran gjorde det ok i perioder, her tipper jeg Martial sover dårlig når han triller rundt med både to og tre mann før han vipper ballen over tverrlegger fra 2 meter.. Igjen brenner United en gigantisk sjanse, men livet må gå videre og kampen ebbet ut i 2-2.
Onsdag returnerer et Spurs- lag i knallform med “the speciale one” i spissen og da er det bare å krysse fingrene for at Pogba og McTominay er tilbake, nå må vi slå tilbake med en gang!
Avslutningsvis vil jeg legge ut disse bildene av spillere/assistent manager som jeg traff på lørdag da jeg og fruen ventet på spillerbussen før den satte kursen til hotellet Lowry:
Daniel James
Brandon Williams
Michael Carrick
Fotograf: Tim Iversen, verdens verste selfie- fotograf 🙂
